Morsdag

 
Det er morsdagshelg og jeg sender varme tanker til mamma.
Det er vanskelig å sette ord på hvor mye hun har betydd for meg.
Bekymringen som har beskyttet meg. Tryggheten som har gjort meg sterk. Støtten som har hjulpet meg med så mange små praktiske ting og med og større og viktigere avgjørelser.
Alle de uendelig mange timene med prat der hun har delt av sin visdom, kommet med råd i veivalg, eller bare skravlet om løst og fast.

Så glad jeg er for at jeg har henne. 
Så uendelig sterkt knytta jeg er til henne både gjennom den jeg har blitt og gjennom det forholdet vi har.
Så glad jeg er for at hun overlevde den kalde desemberdagen da jeg kom til verden. At jeg hadde en pappa som kunne kjøre henne til sykehuset og holde henne i hånda, at hun slapp å gå.
At sykehuset tok i mot henne selv om hun ikke hadde med hansker til jordmødrene og et laken til senga hun skulle ligge på. Så glad jeg er for at det var senger nok så hun kunne ligge godt.
I tillegg var hun sunn og frisk og gav meg god mat fra første stund.
Hun hadde klær nok til å holde meg varm selv om jeg ble født et år da Desember var så kald. Og av legene fikk vi hjelp med det lille handicappet jeg ble født med så det ikke ble et handicap jeg måtte leve med. 
Så trygt og godt vi hadde det selv i den mest risikable tiden i våre liv.
Det er ingen selvfølge å få vokse opp sammen med sin mor. Mange barn gjør ikke det. Mange mødre dør  når de gir liv til sine barn. Mange mødre mister sine barn så alt for tidlig på grunn av mangel på grunnleggende fødeslshjelp, medisiner og ernæring.  

Jeg kjøper ingen roser til mamma i år. Vi har hverandre.
I takknemlighet for alt vi begge fikk og kom oss gjennom den kalde desembermåneden for 29 år siden gir jeg heller rosene hennes til en annen mor og et annet barn, så også de kan feire morsdag.  

Jeg oppforderer alle på morsdagen til å gi en gave til mødre som bor i områder med dårlige helsetjenester. For eksempel til prosjektet Helsetjenester på Madagaskar

Gratulerer med dagen

 

I anledning dagen legger jeg ut en tekst jeg skrev til deg for noen år siden:

Til Pappa!

Jeg liker å skrive ting, og siden du har bursdag tenkte jeg at jeg kunne skrive noe til deg. Du sa du kunne ønske noen hadde skrevet noe som det om epletrærne om deg. Det kan umulig være så vanskelig tenkte jeg, og siden jeg sitter her og det passer seg sånn så skal jeg altså prøve å skrive noe om deg...

Du vet, det er en vakker ting i seg selv å være en god pappa. Familierelasjoner kanskje er noe av det viktigste i et menneskes liv. Det beste en har når det er godt og det verste når det er vondt. Det er vanskelig dog, å peke på det, å definere verdien, betydningen, vanskelig å si så mye har det vi har betydd, så mye har det lært meg, så mye har det formet meg.

For meg kan du aldri være bare deg. For meg er du ikke Ragnar, selv om jeg kjenner han og litt. Selv om jeg også kjenner organisten, kjemiingeniøren, Mr Thollefsen, han som noen studerte sammen med for mange år siden. Men likevel, for meg vil du alltid være en del av oss uløselig knytta til familien, til oss, til mamma, til oppgaven det er å være pappa.

Ja ja..

jeg vet ikke om dette ble så fint, men det ble i alle fall. Litt klisje blir det alltid, men litt moro er det likevel, å prøve å gå inn i noe man tenker eller opplever å prøve å beskrive det. du vet at jeg liker det, og jeg tipper at jeg har arvet det fra deg. Kanskje litt fra mor og forresten, og kanskje mamma og. Eller kanskje er jeg bare meg. Bortsett fra at jeg ikke tror på det. At noen er bare seg. Det passer å si det her jeg sitter, i Asia, i kollektivismens, familiens og relasjonenes del av verden. Så er ikke jeg heller bare meg, bare Monika, jeg er også uløselig knytta til dere, jeg forklarer meg blant annet ut ifra våre felles erfaringer, vårt forhold. Akkurat som du alltid vil være pappa, så vil nok jeg alltid være datter. Men dette fanger oss ikke tror jeg, det forklarer oss, det gir oss flere dimensjoner, det gir oss verdi. Men det fanger oss ikke. Binder oss ikke. Kanskje ligger den gode familierelasjonens styrke her, i skjæringspunktet mellom fellesskap og egenart. Kanskje? Hva tror du?

Gratulerer med dagen, jeg ringer deg i morgen!

Politisk analyse

Før jeg kom til Madagaskar hadde jeg tenkt at jeg kunne blogge om den politiske situasjonen. Et land i krise sett fra innsiden. Samtaler med de som føler situasjone på kroppen kunne gjenfortelles. osv osv. 

Det ble med tanken.

Språk og tilgang på nyheter var en ting som gjorde saken vanskelig.

Men min egen evne til å legge det hele fram på en saklig måte har kanskje vært hovedgrunnen. Jeg har ikke funnet ordentlige ord.

Jeg har ikke forstått.

Hjemme i juleferien snakket jeg med noen som stilte spørsmålet om diktatorregime. Jeg trakk litt på det. "Det er vel ikke det vi ser, det er mer.."

"Hvilken side av det politiske landskapet tilhører den nåværende regjeringen?" Spurte noen andre. Tja. Side.

I denne artikkelen i Bistandsaktuelt refereres det til noen som har gjort en analyse.

 Den er enkel.

Det er iallefall ikke bare jeg som sliter med en seriøs fremstilling.

Det kunne vært en trøst. 

Men det er bare trist.  

  Kokoshue

Let's talk about love

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
løfter høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes

dit gåte holder gåte i sin hånd

Stein Mehren

Samtale mellom niese og tante ute i snøen mens den ene bærer den andre opp en bakke.

Niese: Du kan bære meg tante.
Tante: Ja, det kan jeg.
Niese: Det er fordi du er så veldig glad i meg.
Tante: Ja, jeg er veldig glad i deg.



Livet er fullt av små kjærlighetsuttrykk tenker jeg i dag.
Små ting som gjør livet fint.
Ester som kommer innom.
Gode kolleger.
En skravlekveld i Antsirabe.
En nevø som vil vise fram et hull etter en tann som er mistet.
Pål.
Å gå i gatene å se på menneskene som lever livene sine.
En gammel kone som følger sin mann forsiktig over gata.

Og så jobben min.
Det nye prosjektdokumentet til ProVert.
Stappa fullt av mennesker som vil hjelpe hverandre.
Noen vil gir tid.
Arbeidskrefter.
Det blir gitt penger.
Vi diskuterer hva vi tror er behovet. Forteller hverandre hva vi tror vil hjelpe.

Vi lager planer og strategier.

De er basert på bekymringer og omsorg.

Vi prøver å løfte.

Og vi blir løftet.

Verden er på ingen måte et perfekt sted.
Men man kan finne godhet på de fleste kanter.
Dessuten er det regntid og ris og mais gjør landskapet grønt.
Det er også kjærlighet.

O regn fra det høye

Det finnes dager da regner bare øser ned i så store mengder at hele verden stopper opp og man bare må gå ut og ta et bilde.

Det er fine dager.

I dag stopper jeg ikke opp, men jeg legger ved et bilde fra en dag da jeg gjorde det. Deilige dager i Fandriana da regnet gjorde røde veier til røde bekker og mennesker og dyr fikk holde seg hjemme.

Jeg har hatt sånne dager i Mexico også. Dager da veien mellom A og B i en liten periode er stengt og politimenn står og vokter at ingen passerer veien som har blitt til en elv med sterk strøm.

Dager da jeg og en helt ny venn kliss våte måtte søke ly under et bittelite tak mens tordenbrakene fikk bilalarmene til å ule. Troperegnet skaper unntakstilstand og der jeg stod kald og våt og ung (noe jeg jo fortsatt er) mens min nye venn tørket maskara som rant nedover kinnene mine fikk jeg reiseminner for livet.

Manda la lluvia con un rosio de tu amor..
(jeg sliter vist litt med spansk rettskrivning, men jeg har blitt bedre på gassisk..)

Takk

Det er mye som skulle vært skrevet i det nye året. En god jul hilsen til eventuelle lesere, ønsker om godt nytt år, en liten 2010 kavalkade kunne vært på sin plass, dessuten har jeg for første gang på lenge nyttårsforsetter. Gode forsetter. Jeg kunne absolutt delt de med andre.

Men denne bloggen har endt opp med å bli et sted for sporadiske innlegg av varierende kvalitet, og den er i liten grad i stand til å følge det store hendelsene i mitt liv. Jeg fikk f.eks kjærste sommeren 2010, men det har aldri blitt publisert. Og for ikke lenge siden var jeg hjemme på juleferie, en luksus mine NMS-forgjengere bare kunne drømme om. Hjemreise etter kun 3 måneders arbeid. Ja, sånn har verden blitt.

Som dere nok forstår så er det mange innlegg som kunne vært skrevet. Men veldig lenge har jeg tenkt at jeg skulle skrive dette. En hyllest, med lykkeønskninger, til min “du er mitt alt i livet” fra i fjor. For det var hun faktisk; kollega, reisekamerat, korrekturleser, kokk, diskusjonspartner, samboer, assistentlærer/hovedlærer, lystenner (både i faktisk og overført betydning), motspiller (som alltid vant), utlåner av bøker og annet praktisk utstyr (særlig på reiser), filmfremviser, sitte-på-vasken-og-skravle-venn, gartnerassistent og hovedansvarlig for dyreholdet (selm om det riktignok ikke var våre dyr).

Det var rett og slett ikke mye jeg gjorde alene i fjor, ikke en gang å rydde skadedyr av veien trengte jeg (jeg måtte riktignok slå dem, men der sluttet også min oppgave, rydde de bort gjorde hun). Det var bare en gang når kjøkkenet var innvadert av en stakkarslig liten møll høyt oppe med lyskrona at hun lukket døra og gikk.  

Ja jeg ble litt lei av henne. Jeg gikk turer for meg selv der jeg tenkte Gud hvordan skal dette gå. Jeg gav pent uttrykk for at jeg iblant kunne tenke meg litt mer alenetid. Og Gud vet, at hadde hun ikke vært som hun var så hadde det aldri gått bra, for hun trakk seg pent unna når jeg trengte det og stilte likevel opp når jeg hadde behov for det. Like blid.

Det er ikke til å legge skjule på at det hele var en underlig liten konstellasjon. To ikke så unge, litt sære enslige damer i et hus langt inne på det gassiske høytliggende bondeland. Ute av stand til å kommunisere stort med andre enn en og annen utvalgt kollega med særlige kunnskaper innen internasjonale og nordeuropeiske språk.

Men nå, nå savner jeg henne. Når saker skal skrives eller fremgangsmåter diskuteres. Eller bare når tid skal slås i hjel. Hvor ble det av hun som skal ha så mye rart i kaffen? Hun som tiltrekker seg alle loppene? Hun som alltid er klar for en dans?

Nå har hun reist til andre marker. Til andre eventyr og andre kolleger. Ja, tilogmed andre samboere og andre motspillere. Men når Gud vil så møtes vi nok igjen. 

Lykke til!

Hipp hipp Hurra

Det var en lørdag midt i mellom min bursdag og Jonas sin bursdag (gratulerer med dagen, jeg tenkte på deg!) at Madagaskar fikk sin/ gikk inn i (hvordan omtaler man egentlig en slik overgang?) 4. republikk. Og det ble feiret med det heftigste fyrverkeriet jeg noen gang har sett og hørt (Ja, for det ble plutselig tydelig at det er strenge restriksjoner på lydnivået på fyrverkeriet der jeg kommer fra).

For dere som ikke er helt informert så er Madagaskar midt i en politisk krise som begynte med et kupp i 2009 og nå for slett ikke lenge siden ble det av overgangsregjeringen avholdt valg med 52% prosents oppslutning hvor noen og 70% sa ja og noen og 20% sa nei, og dermed var det duket for en ny republikk (og det er ikke sant som NRK og TV2 sa at i følge den nye grunnloven kan presidenten velges for 35 år av gangen). Og dette ble altså feiret, på samme dag som åpningen av det nyrestaurerte lampan'ny tanana, rådhuset, samme helg som Jonas og jeg ble 29 år, og det var feststemning i gatene. Ja, det var faktisk det selv om de fleste løfter trist på skuldrene og lar livet gå sin gang. "Mampalahelo", sier de når vi snakker om politikk. "Det gjør en trist". "Stakkars Madagaskar". "Folk mister jobbene sine" Og sånn er det altså. Det er en misvisende overskrift på dette innlegget. For ved overgangen til den 4. republikk er Madagaskar i dyp krise. Flotte raketter til tross.