Når mørket har senket seg bør man helst være inne

Har du noen gang tenkt på hvor mørkt det kan bli? Har Kristoffer skrevet på sin blogg. Dette innlegget skal også handle om mørket. Man skal ikke kjøre når det er mørkt sier min kloke sjef. Jeg pleier å høre på sjefen. Han har bodd her en stund, han vet hva han snakker om. Likevel hender det pratelysten overtar, klokka blir mer enn man tenker at den skal bli, men man setter seg i bilen likevel, og kjører hjem.

Det var sånn det var. Det var slett ikke seint da jeg reiste, men det var en overskya og regntung dag. Det ble tidlig mørkt. Jeg vurderte å stoppe halveis og overnatte. Jeg var sliten av å myse i mørket og regneværet. Sliten av frykten for å kjøre på en okse eller en mørkhudet syklist uten refleks. På smale veier som gir plass til både okser, kjerrer, syklister og gående med kullsekker på hodet er det skummelt å kjøre i mørket, enda skumlere når det kommer biler imot og blender.

Jeg kjørte videre. Strategien gikk ut på å be om en følgebil. Jeg tenkte sjefens sjef ville synes det var et greit ønske å oppfylle. Jeg trenger en bil, sa jeg, som jeg kan kjøre etter, som kjører akkurat så fort at jeg ikke vil kjøre forbi og ikke blir kjørt ifra. Det kom mange biler i mot. Ingen kjørte samme vei som meg. I perioder var det helt mørkt. Bare mine lykter lyste opp veien og landskapet.

Jeg løftet blikket ut av bilen, så meg selv i fugleperspektiv. Globusen. Den lille, store øya utenfor Afrika og min lille Renault som lyste opp veien mellom Tana og Antsirabe. Mørket er merkelig. Jeg kunne vært hvor som helst, eller ingen steder. Omgitt av ingenting. Som om verden rundt slutter å eksistere når den blir pakket inn i mørke. Tydelig bare noen få meter foran bilen. Likevel vet jeg at det er hytter rundt meg. Der det kanskje brenner et stearinlys. Der varmen fra fataperaen brer seg i huset. Kanskje forteller far en historie. Mor har sikkert et barn på fanget.

Fatapera i solnedgang

Når mørket har senket seg bør man helst ikke gå ut sier gasserne. Inne i bilen min synger en deilig, gassisk herrestemme dempede sanger om fedrelandet. Jeg lurer på hvorfor han der oppe drøyer med å sende bilen jeg har bedt om. Jeg tenker på stjernehimmelen over Fandriana. Mørket og den svale kveldslufta. Det er så vakkert. Som om tankene får et helt annet rom til å utfolde seg når alt annet som forstyrrer er dekket av mørke. Jeg er ikke helt fri for gassernes mørkefrykt. Samtidig føles mørket avslappende. Befriende. Alt annet blir borte. De store tankene kommer frem. Det er bare meg, tankene mine, bilen, mannen som synger om fedrelandet og Gud. Og det er akkurat da han sender den. Bilen som skal følge meg hjem. Det er kanskje ikke et under, men det er verdt en takk.