lørdag 18. september 2010

Sommerminner

Borte bra hjemme best?
Tja, si det..
Her kommer uansett et knippe bilder fra sommerens aktiviteter:













Håper det blir en varm og fargerik høst hos dere!
Gleder meg til vi ses igjen!

Velkommen hit!

Velkommen hit til denne bloggen som er blitt oppkalt etter min mors Tante Bertha av den enkle grunn at jeg, den gangen bloggen ble oppretta, ikke ville kalle den opp etter meg selv. Tante Bertha kan man lese mer om her, hvis man er interessert i det.

Men, denne bloggen handler ikke om tante Bertha, den handler om meg som ganske nylig har kommet tilbake til Madagaskar for å jobbe for NMS. Jeg skal bo i hovedstaden og jobbe som pedagogisk rådgiver i noe som kalles Grønt Skoleprogram. Mer om Grønt Skoleprogram kan du lese her.


 Grønt skoleprogram jobber for at barna og naturen skal verdsettes og ivaretas.

Fra september i fjor til juli i år var jeg også på Madagaskar, som Fredskorpsdeltaker, og jobbet på den Gassisk-Lutherske kirkens lærerskole, SFM, som ligger i en by som kalles Fandriana. Av den grunn snakker jeg litt gassisk allerede, men ikke mer enn at jeg fortsatt føler meg ganske klønete i sosiale sammenhenger. Jeg kommer over noe jeg skrev i fjor som beskriver godt hvordan det er å være utlending, langt hjemmefra:

“I’m an alian, I’m an Englishman in New York” synger Sting, og jeg tenker at han skulle bare prøvd å være en Oslo-jente i Fandriana. Det må da være enda vanskeligere enn å være Londoner i New York.
Jeg er en utlending, et fremmedelement, en innflytter. Jeg lurer på om det er vanlig når man befinner seg i den kategorien at livet går opp og ned som en berg og dalbane. Jeg tror det. Jeg lever iallefall med store svigninger. Små ting utløser store gleder eller enorm frustrasjon. Jeg føler meg i perioder fullstendig lost, men like etterpå blir jeg overfalt av lykkefølelse fordi jeg har klart å føre en bitteliten samtale, eller fordi noen har tatt seg tida til å prøve å fortelle meg noe selv om jeg ser ut som et spørsmålstegn i det de begynner å snakke.
Jeg bor i verdens vakreste land. Jeg sitter på trappa hver kveld og ser på stjernene og nyter den friske kveldslufta i stummende mørke. Jeg har så mange utrolig bra studenter. Jeg har feira jul på en vakker strand, bada i de mest idylliske jungelkulper og sykla til et utall små landsbyer. Innimellom får jeg nye bylivet i Antirabe eller være med på studietur til Ambalavao. Jeg syns jeg er utrolig heldig som får være her. Samtidig har jeg ikke noe sosialt liv utenom jobben. Jeg har det aldri travelt, jeg...

... og sånn fortsetter det. Jeg prøver å se på denne språksituasjonen som en nyttig erfaring som kan øke min forståelse og respekt for andre i samme situasjon.. – og kanskje deres også.. :)

SFM, Lærerskolen i Fandriana

Ettersom jeg har fått ny jobb, og bloggen min står i fare for å få en større lesergruppe en tidligere, lurer jeg på hvordan jeg skal bruke bloggen. Jeg har revidert den litt de siste dagene, og det er bare noen veldig få innlegg fra tidligere som har fått bli igjen.
Jeg vet ikke helt hvem dere er, dere der ute, og hva dere vil vite. Noen er kanskje interessert i jobben og andre er kanskje mer interessert i hvordan jeg har det. Jeg skal prøve å gi dere litt av begge deler uten å bli utleverende i noen av retningene. Det kan bli vanskelig men dere får heller gi tilbakemeldinger hvis dere ikke er fornøyd. Litt ned på høyre side kan man finne lenker til nyheter om Madagaskar. Ellers så kan jeg også anbefale denne siden her. (Klikk på de orange her'ene)

Min tante Bertha gravde i jorda, og hennes Onkel Gert lagde veier i skogen, og er det ikke det vi alle gjør, her vi går i livet? Vi lever våre enkle liv enten her eller der og gjør små, enkle ting som på godt eller vondt setter små spor her i verden. Sånn er det enten du er bonde på det gassiske høyland, diplomat i SørAfrika, fisker i Oslofjorden, eller pedagog i Antananarivo. Tenk om de fleste av våre spor kan være til glede for andre!

torsdag 16. september 2010

Fornying


Alle må fornye seg i blant, så også denne blogg.. Jeg er tilbake på Madagaskar, og bloggen er til oppussing. Hva som blir igjen gjenstår å se. Men forhåpentligvis så er vi snart tilbake i mer aktiv og freshere form om kun kort tid.