torsdag 31. mars 2011

Lykken er

Lykken er å bo på en liten topp som ligger like foran en stor topp med et slott på. Når veien roter seg til og fylles opp av rushtrafikk i alle verdens retninger, enveiskjørte gater uten skilt, okser, skolebarn, avisselgere og alt-mulig-annet selgere og man ikke vet hvor man er eller hvor man skal, da kan man lene reg rolig tilbake vel vitene om at rundt en eller annen sving vil slottet dukke opp og retningen man må kjøre i vil gi seg selv.

Når den ene gasseren bekymret spør den andre om hun vil finne veien hjem, og den andre svarer bekreftende kan man smile betryggende vel vitende om dronningslottets magiske evne til å lede forvirrede utlendinger hjem. 

torsdag 24. mars 2011

Bør sies

Har jeg skrevet det på bloggen før min at jeg har gode kolleger?
Jeg har gode kolleger. That's a true blessing.

Ei av de har til og med kastet ut en rotte fra kjøkkenet mitt mens jeg selv stod på en stol ute i stua. Hvor mange sånne finnes det egentlig??

Tsy nisy hoy ny reniny

Dagene går og det skjer litt av hvert i ProVert som jeg ikke skriver hjem om. Det skjer litt av hver i livet generelt også. Men jeg skriver ikke om det heller. I Januar leverte vi det nye prosjektdokumentet til ProVert til ambassaden. Nå i forrige uke fikk vi besøk av et evalueringsteam. I mellomtiden var i på studietur til Afrika. Og etterpå skrev vi rapporter. Det er nok av ting som skal skrives. I april får vi besøk fra det store utland fra Universitetet i Oslo og Kyambogo (og jeg får besøk av Pål), og forhåpentligvis kan vi utvide vår forståelse av hva det krever å gi utdanning til alle. For hva er egentlig god utdanning? Og hvilke barrierer finnes egentlig i skolen. Det er uten tvil mer enn man kan se med det blotte øye. Det er fysiske barrierer, språklige barrierer, sosiale barrierer, barrierer skapt av de metodene og undervisningsmåtene som brukes og det tankesettet som mer eller mindre bevist styrer lærernes handlingsmåter. Alle som har gått på skolen har vel på et eller annet vis sett barrierer. Gasserne har et fint ord. Miezaka. Å prøve/jobbe hardt, å gjøre en skikkelig innsats. Det er det vi trenger. Vi trenger å miezaka, hele tida, hver dag. Vi kan aldri si at nå har vi gjort det. Nå er det fullført. Neida. Det er bare å stå på. Hver dag. Enten det er her eller der. Å elske noen, å støtte noen, å inkludere noen, det krever en daglig fornya innsats.

Men akkurat nå så jobber jeg med en baselinestudie om utdanning for blinde og døve på Madagaskar. Jeg håper det kan bli litt interessant når det blir ferdig og da skal jeg fortelle dere om det. I mellomtiden sitter jeg her og fyller informasjonene fra spørreskjemaene inn i exellark. Man hører så mye om handicappede barn på Madagaskar som blir gjemt bort. Men i dataene mine finner jeg foreldre som har gjort en innsats for sitt barn. Jeg ser foreldre som er glade i sitt handicappede barn. Som gjerne stiller opp på kurs for å lære å kommunisere med de. Likevel, på en av sidene, på spørsmålet om barnet hadde en måte å kommunisere med familien på før han/hun kom til skolen, møtte jeg svaret “tsy nisy hoy ny reniny”. “Det var  det ikke sa moren hans”. Pedagogen i meg, og den mulige framtidige moren i meg, røres av tragedien - en mors sorg og et barns ensomhet.

Må Gud velsigne det arbeidet vi gjør så det kan bli som de fem fiskene som kunne mette en hel kjempestor folkemengde.