fredag 14. oktober 2011

Enrichment

Enrichment-perspektivet er viktig i inkuderende utdanning. Det går ut på at når barn med særskilte behov inkluderes i en klasse må lærerens undervisningsmetoder endres. Og dette vil ofte være gunstig for alle barn. Enrichment altså. Berikelse.

Jeg har for ikke lenge siden skrevet om ord jeg ikke forstår men likevel synger. På tirsdag ble et av disse ordene sunget sammen med en gjeng døvelærere som gjerne legger til tegn til sanger som synges eller ord som sies. Det var da det gikk opp for meg at fofalifaly ikke er et rart ord jeg ikke kan, men to ord jeg kan. Fo – hjerte og falifaly – glad. Tegn til tale er et godt hjelpemiddel ikke bare for hørselshemmede, men også for hørende minoritetsspråklige. Hurra!

IMG_3478 Tekst fra skoleveggen på døveskolen i Tana. En fin tekst på en veldig fin skole.

Når mørket har senket seg bør man helst være inne

Har du noen gang tenkt på hvor mørkt det kan bli? Har Kristoffer skrevet på sin blogg. Dette innlegget skal også handle om mørket. Man skal ikke kjøre når det er mørkt sier min kloke sjef. Jeg pleier å høre på sjefen. Han har bodd her en stund, han vet hva han snakker om. Likevel hender det pratelysten overtar, klokka blir mer enn man tenker at den skal bli, men man setter seg i bilen likevel, og kjører hjem.

Det var sånn det var. Det var slett ikke seint da jeg reiste, men det var en overskya og regntung dag. Det ble tidlig mørkt. Jeg vurderte å stoppe halveis og overnatte. Jeg var sliten av å myse i mørket og regneværet. Sliten av frykten for å kjøre på en okse eller en mørkhudet syklist uten refleks. På smale veier som gir plass til både okser, kjerrer, syklister og gående med kullsekker på hodet er det skummelt å kjøre i mørket, enda skumlere når det kommer biler imot og blender.

Jeg kjørte videre. Strategien gikk ut på å be om en følgebil. Jeg tenkte sjefens sjef ville synes det var et greit ønske å oppfylle. Jeg trenger en bil, sa jeg, som jeg kan kjøre etter, som kjører akkurat så fort at jeg ikke vil kjøre forbi og ikke blir kjørt ifra. Det kom mange biler i mot. Ingen kjørte samme vei som meg. I perioder var det helt mørkt. Bare mine lykter lyste opp veien og landskapet.

Jeg løftet blikket ut av bilen, så meg selv i fugleperspektiv. Globusen. Den lille, store øya utenfor Afrika og min lille Renault som lyste opp veien mellom Tana og Antsirabe. Mørket er merkelig. Jeg kunne vært hvor som helst, eller ingen steder. Omgitt av ingenting. Som om verden rundt slutter å eksistere når den blir pakket inn i mørke. Tydelig bare noen få meter foran bilen. Likevel vet jeg at det er hytter rundt meg. Der det kanskje brenner et stearinlys. Der varmen fra fataperaen brer seg i huset. Kanskje forteller far en historie. Mor har sikkert et barn på fanget.

100_0550Fatapera i solnedgang

Når mørket har senket seg bør man helst ikke gå ut sier gasserne. Inne i bilen min synger en deilig, gassisk herrestemme dempede sanger om fedrelandet. Jeg lurer på hvorfor han der oppe drøyer med å sende bilen jeg har bedt om. Jeg tenker på stjernehimmelen over Fandriana. Mørket og den svale kveldslufta. Det er så vakkert. Som om tankene får et helt annet rom til å utfolde seg når alt annet som forstyrrer er dekket av mørke. Jeg er ikke helt fri for gassernes mørkefrykt. Samtidig føles mørket avslappende. Befriende. Alt annet blir borte. De store tankene kommer frem. Det er bare meg, tankene mine, bilen, mannen som synger om fedrelandet og Gud. Og det er akkurat da han sender den. Bilen som skal følge meg hjem. Det er kanskje ikke et under, men det er verdt en takk.

lørdag 8. oktober 2011

Episoder fra Vohipeno

Er det noen av dere som har opplevd ekskludering? spør Clarisse. Hun underviser om inkluderende utdanning. En rektor rekker opp hånda. Jeg er tvilling, forteller han. Der jeg kommer fra der det fady, tabu, derfor ble jeg sendt til byen. Jeg gikk i fjerde klasse da jeg fikk vite at jeg hadde en tvilingbror og en landsby der jeg egentlig hørte hjemme. Rektoren forteller videre at han og broren møttes en gang i blant etter at de fikk vite om hverandre. Den ene, som fikk bo igjen hjemme har ikke fått noe særlig utdanning. Den andre som ble sendt bort har fått mulighet til å gå på skole i byen. To brødre som lå samtidig i mors mage. Under samme hjerte, som gasserne ville sagt. 

Jeg snakker med en kollega i telefonen og står ute på en skole i Vohipeno, inntil skoleveggen. Tre elever, tre jenter kommer gående, de fniser når de ser meg og vinker sjenert. Jeg smiler og vinker tilbake. Tenker at de sikkert syns det er stas med en ung, hvit dame i skolegården. Innbilsk har jeg blitt på Madagaskar. Jeg lever i tro på at jeg er en spennende attraksjon. Jeg snakker videre. Jentene står og ser på meg. Lurer på hva de skal gjøre. Skal de nærme seg, eller gå videre. De kommer nærmere. Hilser pent og smiler fortsatt fnisende i det de passerer. Jeg enser ikke hva som skjer før jeg snur meg litt rundt og ser rett på tre jenter som litt sjenerte og fnisende sitter og tisser like ved siden av meg. Jeg står tydeligvis og snakker i telefonen på skolens tissehjørne. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg fniser tilbake til jentene og runder hjørnet til skolens fremside. Så feil kan man ta. Jeg var ikke en fasinerende, hvit dame de gjerne ville bli kjent med. Jeg var en utlending som ikke viste bedre enn å tråkke rett oppi tissekroken. Jeg bruker et lite sekund til å tenke på om det ikke var et litt vel synlig sted for tre jenter å sette seg ned, men kommer fram til at jeg heller ikke er like beskjeden lenger. Å huke seg ned her eller der, mer eller mindre synlig, er en vel anvendt teknikk på Madagaskar. En teknikk jeg selv også benytter meg av. Kanskje ikke så ofte på en skole der de har toalett, men likevel, beskjedenhet er ingen dyd. (ps. mangelen på toalettfasiliteter var et tema på møte dagen etter)

På landbruksskolen Fihaonana er det møte for pastorene i Farafangana synoden, Vi sitter til bords med en tynn og sannsynligvis knallsprek pastor med en noe sprikende tanngard. Jeg tenker at han kanskje er pastor i en landsby et lite stykke unna de store hovedveiene. Pastoren svarer, ganske riktig, at han kommer fra en landsby jeg ikke husker navnet på, ca 8 kilometer fra nærmeste sted det er mulig å ta taxi-brousse til. Jeg har sett hva slags veier man kan forsere med taxi-brousse i dette landet, og hvor langt utenfor det en nordmann ville kalt allfarvei man kan møte disse bussene, at jeg i mitt stille hjerte bøyer meg i støvet for den  stillferdige presten som sansynligvis har tilbakelagt et ikke ubetydelig antall kilometer til fots i sitt relativt unge liv.

Etter samtalen med presten reiser en annen prest seg og vil vi skal synge en salme og be aftenbønn. Jeg har ikke hatt salmeboka i veska denne dagen, og har allerede sunget 5 sanger etter Lene-teknikken. Man trenger virkelig en salmebok i lommeformat når man jobber i FLM. Lene-teknikken går ut på å nynne med og synge på vokalene. Hvis man nynner på a eller o så treffer man ofte. Det er en fin teknikk og jeg synger med. Tonen er som regel en kjent og kjær melodi som vi også kan finne i en norsk salmebok, jeg har desverre ikke vært veldig mange tradisjonelle gassiske sanger, men kan derimot synge med på et utall salmer. Innholdet får jeg derimot ikke alltid med meg, en jeg synger likevel av full hals på fofalifaly, velon-kanompo og en del andre ord jeg ikke forstår, men som jeg tenker at må bety noe fint siden de står i salmeboka og at jeg en dag bør slå opp i ordboka. Etter sangen er det oppbrudd og leggetid. Hvor eksotisk er det ikke å synge nattasang og be nattabønn sammen med prester fra de store utkantene av Madagaskars østkyst? Og Gud har plassert stjernene på kveldshimlen når vi går hvert til vårt.

Etter dette og en svømmetur i sjøen er jeg tilbake i Antsirabe. Med meg har jeg et betydelig antall flettede stråprodukter og en kilo nellikspiker. For som dere vet, voan-dalana må man kjøpe når man er på tur.