onsdag 16. februar 2011

Shopping along the road

Planen var at vil skulle stoppe akkurat så mange ganger og akkurat hvor vi ville på vei fra hovedstaden til Antsirabe. Og det gjorde vi. Turen tok oss litt over seks timer. Og når vi endelig var framme var fire glade jenter gode og mette og hadde bilen full av div.




Posted by Picasa

tirsdag 15. februar 2011

Visdom i skilt

ProVert har vært på studietur. 15 stk har i 12 dager reist Afrika på kryss og tvers (les Uganda og Tanzania) for å lære om Inclusive Education. Nå er vi alle vel tilbake til koner og barn, og ikke minst 3 daglige måltider med ris! Mye kan sies om hva vi har opplevd disse to ukene. Men i første omgang lar jeg visdommen som ble formidlet til oss gjennom det skrevne ord malt på skilt og vegger tale sitt enkle språk.

IMG_3299

Barn med handicap har rettigheter, selve hovedpunktet i Inclusive Education.

IMG_3306

“I will live a long and loving life” underforstått “Jeg vil ikke dø av Aids.

IMG_3305

Et lite tips til læreren.

IMG_3274 

Det er gøy å lære!
Særlig hvis læreren er være en tryllekunstner!
Hurra!

mandag 14. februar 2011

Omringet

I dag på vei hjem etter mørkets frembrudd møtte jeg en guttegjeng som ba om penger. Det begynte med at en tok fram lua og gikk mot meg. Som jeg vanligvis gjør ristet jeg på hodet og sa nei, beklager. Jeg pleier ikke å gi penger til barn som tigger. Da kom det plutselig en hel kjempegjeng med rundt ti gutter løpende. Alle med lua fram.  De flokket seg rundt meg og sa madam madam om hverandre mens de dro meg i armene og stengte veien. Flere ganger tok jeg noen av de i å åpne glidelåsen på jakkelomma. De hang på meg et godt stykke og jeg var en liten stund ganske overbevist om at jeg kom til å få lommene tømt før jeg klarte å riste de av meg.

Ja for det var deg jeg gjorde. Jeg rista de av meg. Så strengt på de. Sa “gå vekk” og “hva er dette for slags oppførsel??” Selv når vi passerte en mann som solgte brød og hele guttegjengen begynte å rope “brød brød” i kor lot jeg meg ikke stoppe. Bare en liten gang ble jeg litt nølende. Jeg så ned på en av de. Et skittent fjes, møkkete klær. En munn som ropte brød brød. Skitne hender som hang i jakka mi. Jeg hadde en gang en drøm om å jobbe med sånne gutter. Gategutter som rangler ute på gatene om kveldene. Små gutter som kan skremme voksne damer med fremgangsmåtene sine. Gutter i skolealdre som har en oppførsel og en frekkhet som om de skulle vært unge, arbeidsølse menn som livet har fart ille med. Kanskje er det nettopp det de er.

Finnes dere her? tenkte jeg. Like ved her jeg bor?  Eller hvem er dere egentlig? Hvor bor dere? Hvem tar seg av dere? Likevel gikk jeg videre. Klarte å riste de av meg. Jeg hadde alle tingene mine i behold. Brødselgeren hadde like mange brød. 

Syklon

Det blåser en syklonvind over Madagaskar som får oss på høylandet til å hutre, kle på oss varme klær og lukke vinduene. Ambassaden har sendt ut syklonvarsel og oppfordrer alle til å ta sine forhåndsregler.  “Jeg lurer på hvor syklonene kommer fra”, sier Daniel som er på vei til Mahajanga. “Hvis syklonen kommer fra vest er det ikke sikkert bussene går. De er redde for sterk vind og trær som faller over veien”. Jeg kikker ut på de store Jakarandatrærne, som ikke lenger har de flotte blå blomstene men som har fått frodige grønne kroner som nå svaier i vinden, og lurer på hvor mange skoler som skal miste takplatene sine dette året. Hvor mange hus skal ødelegges. Hvor mange og hvor lenge skal skoleveiene og andre veier stenges? Det er ikke krisetanker jeg tenker. Jeg skriver bare om hverdagen. Om syklonene som kommer hvert år. De lever med det her på Madagaskar. Livet og døden. Gleden og frykten. Det er sånn livet er. Man kan ikke sette seg ned og gi opp av den grunn. I går hørte jeg om et lite sennepsfrø som ble til en kjempestor plante. Jeg vet om skoler som går for fullt så fort vinden har løyet selv uten takplater eller andre nødvendigheter. Jeg vet om evangeliser, lærere og sykepleiere som frivillig flytter ut i de mest øde og syklonutsatte områder for å hjelpe andre. For de som ikke har for vane å lese i boka om senepsfrøene så er verden full av andre flotte historier om kjærlighet og pågangsmot. Historier om medmennesker og samhold. Historier som kan få en til å juble selv i syklontid.

fredag 11. februar 2011

Morsdag

IMG_0795a 
Det er morsdagshelg og jeg sender varme tanker til mamma.
Det er vanskelig å sette ord på hvor mye hun har betydd for meg.
Bekymringen som har beskyttet meg. Tryggheten som har gjort meg sterk. Støtten som har hjulpet meg med så mange små praktiske ting og med og større og viktigere avgjørelser.
Alle de uendelig mange timene med prat der hun har delt av sin visdom, kommet med råd i veivalg, eller bare skravlet om løst og fast.

Bilde 154
Så glad jeg er for at jeg har henne. 
Så uendelig sterkt knytta jeg er til henne både gjennom den jeg har blitt og gjennom det forholdet vi har.
Så glad jeg er for at hun overlevde den kalde desemberdagen da jeg kom til verden. At jeg hadde en pappa som kunne kjøre henne til sykehuset og holde henne i hånda, at hun slapp å gå.
At sykehuset tok i mot henne selv om hun ikke hadde med hansker til jordmødrene og et laken til senga hun skulle ligge på. Så glad jeg er for at det var senger nok så hun kunne ligge godt.
I tillegg var hun sunn og frisk og gav meg god mat fra første stund.
Hun hadde klær nok til å holde meg varm selv om jeg ble født et år da Desember var så kald. Og av legene fikk vi hjelp med det lille handicappet jeg ble født med så det ikke ble et handicap jeg måtte leve med. 
Så trygt og godt vi hadde det selv i den mest risikable tiden i våre liv.
Det er ingen selvfølge å få vokse opp sammen med sin mor. Mange barn gjør ikke det. Mange mødre dør  når de gir liv til sine barn. Mange mødre mister sine barn så alt for tidlig på grunn av mangel på grunnleggende fødeslshjelp, medisiner og ernæring.  

Jeg kjøper ingen roser til mamma i år. Vi har hverandre.
I takknemlighet for alt vi begge fikk og kom oss gjennom den kalde desembermåneden for 29 år siden gir jeg heller rosene hennes til en annen mor og et annet barn, så også de kan feire morsdag.  

Jeg oppforderer alle på morsdagen til å gi en gave til mødre som bor i områder med dårlige helsetjenester. For eksempel til prosjektet Helsetjenester på Madagaskar

Gratulerer med dagen

 

100_0471

I anledning dagen legger jeg ut en tekst jeg skrev til deg for noen år siden:

Til Pappa!

Jeg liker å skrive ting, og siden du har bursdag tenkte jeg at jeg kunne skrive noe til deg. Du sa du kunne ønske noen hadde skrevet noe som det om epletrærne om deg. Det kan umulig være så vanskelig tenkte jeg, og siden jeg sitter her og det passer seg sånn så skal jeg altså prøve å skrive noe om deg...

Du vet, det er en vakker ting i seg selv å være en god pappa. Familierelasjoner kanskje er noe av det viktigste i et menneskes liv. Det beste en har når det er godt og det verste når det er vondt. Det er vanskelig dog, å peke på det, å definere verdien, betydningen, vanskelig å si så mye har det vi har betydd, så mye har det lært meg, så mye har det formet meg.

For meg kan du aldri være bare deg. For meg er du ikke Ragnar, selv om jeg kjenner han og litt. Selv om jeg også kjenner organisten, kjemiingeniøren, Mr Thollefsen, han som noen studerte sammen med for mange år siden. Men likevel, for meg vil du alltid være en del av oss uløselig knytta til familien, til oss, til mamma, til oppgaven det er å være pappa.

Ja ja..

jeg vet ikke om dette ble så fint, men det ble i alle fall. Litt klisje blir det alltid, men litt moro er det likevel, å prøve å gå inn i noe man tenker eller opplever å prøve å beskrive det. du vet at jeg liker det, og jeg tipper at jeg har arvet det fra deg. Kanskje litt fra mor og forresten, og kanskje mamma og. Eller kanskje er jeg bare meg. Bortsett fra at jeg ikke tror på det. At noen er bare seg. Det passer å si det her jeg sitter, i Asia, i kollektivismens, familiens og relasjonenes del av verden. Så er ikke jeg heller bare meg, bare Monika, jeg er også uløselig knytta til dere, jeg forklarer meg blant annet ut ifra våre felles erfaringer, vårt forhold. Akkurat som du alltid vil være pappa, så vil nok jeg alltid være datter. Men dette fanger oss ikke tror jeg, det forklarer oss, det gir oss flere dimensjoner, det gir oss verdi. Men det fanger oss ikke. Binder oss ikke. Kanskje ligger den gode familierelasjonens styrke her, i skjæringspunktet mellom fellesskap og egenart. Kanskje? Hva tror du?

Gratulerer med dagen, jeg ringer deg i morgen!