Markedet i Antsirabe

Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg inbiller meg at noen en gang fortalte meg at Ravalomanana satte i gang et prosjekt for å få bygd “markedshus” over hele Madagaskar. Markedsplasser med tak over. Uansett, sant eller ikke, iallfall har de lenge holdt på med å bygge et markedshus i Antsirabe. Og en gang mellom nå og sist jeg var der har det blitt tatt i bruk.

På rekke og rad med fine nye disker og god plass mellom hver bod stod selgerne i det nye huset. Alt var systematisk inndelt. Stoffavdelingen ledet over i klesavdeling som igjen gikk over i sko avdelingen. Og med en liten gate i mellom kom bananene, mangoene, og videre grønnsakene, gullrøttene og potetene. Sinkarbeidene, redskapene og tauene osv. Fantastisk. Rent og delikat. Og best av alt, det går an å gå elegant forbi hele kjøttavdelingen nesten uten å engang kjenne lukta av kjøtt og fisk.

Jeg er en markedsjente. Ikke fordi jeg handler så skrekkelig mye, men fordi jeg syns det er helt knall å kunne kjøpe akkurat så mange kopper jeg vil med peanøtter og bare helle de ned i kurven. Mangoene legges også rett i kurven. Vil du ha den eller den sorten mango? Godt modne eller litt mindre modne? En halv kilo gullrøtter? Nei, bare en kvart kilo? Ok, værsågod. Hva er egentlig dette for noe? Aha, hvordan skal det spises. Mhm.. Personlig service, ingen unødvendig pakkeplast, du kan sjekke kvaliteten skikkelig og du kan kjøpe akkurat så mye eller lite du vil. Alt lett tildekket fra solens varmende stråler. Hadde jeg vært gammel lurer jeg på om jeg kanskje ville vært av den “alt var bedre før” typen. Før Norgesgruppen, før 7-11. Jeg vet maten har blitt billigere, men har den ikke også blitt litt kjedligere å kjøpe? Mulig at ja takk begge deler hadde vært den beste løsningen.. Og så har vi jo Bondens Marked. Hurra!

 

Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg kameraet, for jeg viste ikke at markedet skulle være så flott akkurat denne lørdagen. Men jeg kan jo illustrere innlegget med noen av helgens innkjøp.

En dag skal jeg slutte å kjøpe sinkting for jeg har jo strengt tatt ikke bruk for de. Men den dagen har vist ikke kommet helt enda, og disse to lampene snek seg ned i kurven.

Disse tre er ikke kjøpt på markedet, men har nok heller stått i skapene i mange år. Leier man deg inn i en ny leilighet på den gamle skolen åpenbarer det seg nye, gamle skatter i kjøkkenskapene. Disse tre står i 1 øst. Leiligheten vil definitivt ta seg bedre ut etter en grundig renovasjon, men jeg håper ansiktsløftet klarer å kombinere moderne, gammelt og historisk. Iallefall litt. Og at disse tre og deres venner får bli boende. Hilsen hun med bestemorstilen.

Framtida

Du burde gruble litt mer på framtida sa jeg til Pål og det er igrunn ganske sant. Pål tenker så merkelig lite på framtida. Det virker iallefall sånn på meg.

Hos meg er fremtida veldig dagsaktuell. Det har den alltid vært. Når jeg var liten var målet å bli stor. For det var lissom målet med livet trodde jeg. Å bli stor og klok. For de voksne viste hvordan verden hang sammen. Det trodde jeg. Og jeg skulle ha en gård og mann og mange barn. Og så skulle jeg helst ikke ha bil.

Etterhvert forstod jeg at man ikke forstår alt selv om man blir stor. Men jeg ville fortsatt ha en gård.

Og så, etter et halvt år på bibelskole i Mexico forstod jeg at det ikke alltid er helt sunt å ha så bastante planer for framtida. Ting blir ikke alltid sånn man tror og dessuten var det en som fortalte meg at “Mine veier er høyere enn deres veier og mine tanker er høyere enn deres tanker” og jeg bestemte meg for å tro at hans planer for framtida var bedre enn mine. Og med det anla jeg en mer “vi tar det som det kommer holdning” til livet. Noe jeg tror var veldig sunt for meg.

Men likevel så tenker jeg stadig på framtida. Og en hver avgjørelse tas i lys av hva jeg tror framtida kan bringe eller ikke bringe. Jeg er spesielt redd for ting som helt kan lukke døra for muligheter i framtida. Selv om jeg og ser at jeg begynner å nærme meg en alder hvor det er på tide å velge litt mer langvarig. En jobb som man kan ha en stund for eksempel. Eller en plass man kan bo mer enn et år.

Siden vi nå snakka bittelitt om framtida så slo det meg at jeg som tenker så mye på framtida og grubler så masse på hva som kan skje dersom eller hvisom, sikkert kommer til å bli litt bitter som gammel. Kanskje kommer jeg til å tenke på alle mulighetene og alle drømmene jeg har hatt som ikke ble noe av..? Jeg hadde f.eks en drøm om å gifte meg før jeg ble 18. Og for alt jeg vet blir jeg kanskje aldri gift. Det har iallefall vært en aktuell tanke lenge.

Men, så kom jeg på, her framtidstankene passerte på rekke og rad, at hvem skulle trodd når jeg var liten og sjenert og drømte om mann og gård at jeg skulle tørre å reise alene til Madagaskar, og at jeg skulle sitte her en novemberdag i 32 varmegrader og skrive om framtidstanker? Eller hvem skulle trodd at jeg som hata skolen skulle ta en master i pedagogikk og drømme om en doktor. Det hadde jeg virkelig ikke drømt om i min barndom. Så hvem vet hva framtida ellers kan bringe? Det kan iallefall fort vise seg å være ting jeg ikke kan komme på å tenke på i dag. På godt og vondt. Så stemte det som han sa at mine tanker ikke var så høye. Og sålangt er jeg godt fornøyd med de som var høyere.

- Og overalt i verden finnes det fine roser som lukter godt, og hvis man kan glede seg over det så har man iallefall noe som man med sikkerhet kan glede seg til i framtida.

Bara-land

Bara-land ligger på sør-Madagaskar og er landet gasserne forteller om når rare historier skal fortelles til utlendinger. Bara er kvinnemarkedet og kvegtyverienes land. Landet der det er antall okser som gir en mann ære.
Men Bara-land er også landet til den vakre Isalo nasjonalparken, Baobaben, dansen, skole-  og evangeliseringsprosjektet SOFABA og mange andre fine ting.



I Bara-land har de døde større hus enn de levende.
 
Denne mannen drømte kanskje om å bli pilot?
 
Gutta viser gjerne fram sine kilalaka-danseevner til taktfast klapping fra tilskuerne. 

 
Aftenstund i Ankasoaby. “Den glemte by” som noen ville kalle den. En stor og fin by tre timers skranglete kjøring fra hovedveien.
 
Marked i kveldssol.

Stor folkemengde klare for opplysningsfilm om familieplanlegging arrangert av japansk NGO.

Matte-materiell, godt plantet i jorda.
 
Den som planter et tre har skygge når varmen kommer. Mange av skolene i SEMABA "Grønne Skoler Bara” har egne små planteskoler.


Det er godt å ha en hjelpende lærer når bokstaver skal skrives.


Mer informasjon om skolene og prosjetet vi besøkte kan dere finnne ved å besøke nettsidene til SEMABARA.

Bokanmeldelse

I ettermiddag har jeg tilbragt to timer på misjonærbiblioteket. På den tida rakk jeg å lese Berit Dahls bok “Bortsendt” mens jeg lå henslengt på den gamle divanen og snuste inn lukta av eldgamle og ikke fullt så eldgamle bøker og prøvde å se for meg hvordan stedet kunne ha vært den gang små misjonærbarnføtter løp opp de to trappene til 2. etg, inndelt etter kjønn. Det er en sterk bok.

Etterpå fant jeg Ingjerd Finnstad’s bok “Røster fra en taus verden” som jeg også håper er på vei over havet , og snart ligger i posthylla mi. Jeg vet den kommer til å gjøre inntrykk. Like mye som det gjør inntrykk å bli kjent med dagens blinde- og døve arbeid. Like mye som det gjorde inntrykk å ta innover seg hva som egentlig befinner seg bak ordene “forhindre overgrep” som jeg skrev i et dokument om blinde og døve. Like mye som de t gjør inntrykk å møte kjærligheten, engasjementet og stå-på-viljen hos de som jobber for disse barna.

Som pedagog kan man ikke late som at man ikke forstår hva et menneske blir utsatt for ved å ikke få tilstrekkelig kjærlighet, trygghet og sosial interaksjon som barn. Jeg har blitt skrekkelig lettrørt over historier om omsorgssvikt mot barn. Det begynte med Susas barnevernshistorier, og det forsterker seg lett her på øya.

Jeg møtte ei jente i dag på vei til bakeriet. Hun hadde en gutt på ryggen, og var veldig ung. For ung, tenkte jeg, til å være mor og spurte. Hun fortalte at gutten var fire år og lillebroren hennes. Hun hadde seks små søsken.  Mor var død og far var  gal. Jeg hørte på historien hennes og etterpå gikk jeg inn porten, jeg og croissantene mine. Jeg som vet.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å fortelle “stakkars-barna-i-Afrika-historier” og det er sant. Jeg har prøvd å forklare det mer i et upublisert innlegg, men jeg får det ikke til. Den grelle sannheten om denne Afrikamisjonæren er at hun stort sett ender opp med å gå forbi uten evne til å handle. Rett og slett. Det finnes ingen ting å rose seg av. Jeg er redd “stakkars-barna-i-Afrika-historier” kan få dere til å tro at jeg har et spesielt stort og varmt hjerte. Men det er desverre ikke sånn. Jeg er ganske stakkarslig. Akkurat som dere. Akkurat som alle rike og ressurssterke som ikke klarer å utgjevne verdens grelle urettferdigheter. Det er synd på oss.

De fattige derimot er ofte ganske sterke tenker jeg noen ganger. På vei til kontoret på Andohalo går jeg forbi en liten familie, mor og barn. Mor vasker huset hver dag, tar på sin datter rene klær og bretter teppet rundt henne når hun skal sove. Huset hennes er en trapp. Likevel gjør hun sitt beste, det ser iallefall sånn ut, for å ta vare på den lille jenta. Sist gang jeg så dem lå veslefrøken og sov på det øverste trappetrinnet mens mor hadde laget seg sitt eget rom bak en pappeske og satt og leste bibelen.

Jeg skal ikke prøve å skrive noe mer om fattigdom og stakkarslighet i  dette innlegget for da blir det ikke publisert. Og komblingen mellom fattigdom og stakkarslighet og Afrika og deg og meg er skrekkelig kompleks og hvert enkelt menneske er som kjent unikt. Jeg skal heller gå på jakt etter et par bilder som jeg kan krydre hele innlegget litt med.

Fortsatt god søndag. :)