søndag 14. november 2010

Framtida

Du burde gruble litt mer på framtida sa jeg til Pål og det er igrunn ganske sant. Pål tenker så merkelig lite på framtida. Det virker iallefall sånn på meg.

Hos meg er fremtida veldig dagsaktuell. Det har den alltid vært. Når jeg var liten var målet å bli stor. For det var lissom målet med livet trodde jeg. Å bli stor og klok. For de voksne viste hvordan verden hang sammen. Det trodde jeg. Og jeg skulle ha en gård og mann og mange barn. Og så skulle jeg helst ikke ha bil.

Etterhvert forstod jeg at man ikke forstår alt selv om man blir stor. Men jeg ville fortsatt ha en gård.

Og så, etter et halvt år på bibelskole i Mexico forstod jeg at det ikke alltid er helt sunt å ha så bastante planer for framtida. Ting blir ikke alltid sånn man tror og dessuten var det en som fortalte meg at “Mine veier er høyere enn deres veier og mine tanker er høyere enn deres tanker” og jeg bestemte meg for å tro at hans planer for framtida var bedre enn mine. Og med det anla jeg en mer “vi tar det som det kommer holdning” til livet. Noe jeg tror var veldig sunt for meg.

Men likevel så tenker jeg stadig på framtida. Og en hver avgjørelse tas i lys av hva jeg tror framtida kan bringe eller ikke bringe. Jeg er spesielt redd for ting som helt kan lukke døra for muligheter i framtida. Selv om jeg og ser at jeg begynner å nærme meg en alder hvor det er på tide å velge litt mer langvarig. En jobb som man kan ha en stund for eksempel. Eller en plass man kan bo mer enn et år.

Siden vi nå snakka bittelitt om framtida så slo det meg at jeg som tenker så mye på framtida og grubler så masse på hva som kan skje dersom eller hvisom, sikkert kommer til å bli litt bitter som gammel. Kanskje kommer jeg til å tenke på alle mulighetene og alle drømmene jeg har hatt som ikke ble noe av..? Jeg hadde f.eks en drøm om å gifte meg før jeg ble 18. Og for alt jeg vet blir jeg kanskje aldri gift. Det har iallefall vært en aktuell tanke lenge.

Men, så kom jeg på, her framtidstankene passerte på rekke og rad, at hvem skulle trodd når jeg var liten og sjenert og drømte om mann og gård at jeg skulle tørre å reise alene til Madagaskar, og at jeg skulle sitte her en novemberdag i 32 varmegrader og skrive om framtidstanker? Eller hvem skulle trodd at jeg som hata skolen skulle ta en master i pedagogikk og drømme om en doktor. Det hadde jeg virkelig ikke drømt om i min barndom. Så hvem vet hva framtida ellers kan bringe? Det kan iallefall fort vise seg å være ting jeg ikke kan komme på å tenke på i dag. På godt og vondt. Så stemte det som han sa at mine tanker ikke var så høye. Og sålangt er jeg godt fornøyd med de som var høyere.


- Og overalt i verden finnes det fine roser som lukter godt, og hvis man kan glede seg over det så har man iallefall noe som man med sikkerhet kan glede seg til i framtida.

2 kommentarer:

  1. Hei Monika!
    Nydelig skrevet, og flotte tanker du deler! Vi er nok to som tenker i samme retning!
    Jeg tror det er noe spennende rundt hver sving, og det er bare å nyte livet og la det komme!

    Lykke til og Guds velsignelse!!

    SvarSlett