Bokanmeldelse

I ettermiddag har jeg tilbragt to timer på misjonærbiblioteket. På den tida rakk jeg å lese Berit Dahls bok “Bortsendt” mens jeg lå henslengt på den gamle divanen og snuste inn lukta av eldgamle og ikke fullt så eldgamle bøker og prøvde å se for meg hvordan stedet kunne ha vært den gang små misjonærbarnføtter løp opp de to trappene til 2. etg, inndelt etter kjønn. Det er en sterk bok.

Etterpå fant jeg Ingjerd Finnstad’s bok “Røster fra en taus verden” som jeg også håper er på vei over havet , og snart ligger i posthylla mi. Jeg vet den kommer til å gjøre inntrykk. Like mye som det gjør inntrykk å bli kjent med dagens blinde- og døve arbeid. Like mye som det gjorde inntrykk å ta innover seg hva som egentlig befinner seg bak ordene “forhindre overgrep” som jeg skrev i et dokument om blinde og døve. Like mye som de t gjør inntrykk å møte kjærligheten, engasjementet og stå-på-viljen hos de som jobber for disse barna.

Som pedagog kan man ikke late som at man ikke forstår hva et menneske blir utsatt for ved å ikke få tilstrekkelig kjærlighet, trygghet og sosial interaksjon som barn. Jeg har blitt skrekkelig lettrørt over historier om omsorgssvikt mot barn. Det begynte med Susas barnevernshistorier, og det forsterker seg lett her på øya.

Jeg møtte ei jente i dag på vei til bakeriet. Hun hadde en gutt på ryggen, og var veldig ung. For ung, tenkte jeg, til å være mor og spurte. Hun fortalte at gutten var fire år og lillebroren hennes. Hun hadde seks små søsken.  Mor var død og far var  gal. Jeg hørte på historien hennes og etterpå gikk jeg inn porten, jeg og croissantene mine. Jeg som vet.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å fortelle “stakkars-barna-i-Afrika-historier” og det er sant. Jeg har prøvd å forklare det mer i et upublisert innlegg, men jeg får det ikke til. Den grelle sannheten om denne Afrikamisjonæren er at hun stort sett ender opp med å gå forbi uten evne til å handle. Rett og slett. Det finnes ingen ting å rose seg av. Jeg er redd “stakkars-barna-i-Afrika-historier” kan få dere til å tro at jeg har et spesielt stort og varmt hjerte. Men det er desverre ikke sånn. Jeg er ganske stakkarslig. Akkurat som dere. Akkurat som alle rike og ressurssterke som ikke klarer å utgjevne verdens grelle urettferdigheter. Det er synd på oss.

De fattige derimot er ofte ganske sterke tenker jeg noen ganger. På vei til kontoret på Andohalo går jeg forbi en liten familie, mor og barn. Mor vasker huset hver dag, tar på sin datter rene klær og bretter teppet rundt henne når hun skal sove. Huset hennes er en trapp. Likevel gjør hun sitt beste, det ser iallefall sånn ut, for å ta vare på den lille jenta. Sist gang jeg så dem lå veslefrøken og sov på det øverste trappetrinnet mens mor hadde laget seg sitt eget rom bak en pappeske og satt og leste bibelen.

Jeg skal ikke prøve å skrive noe mer om fattigdom og stakkarslighet i  dette innlegget for da blir det ikke publisert. Og komblingen mellom fattigdom og stakkarslighet og Afrika og deg og meg er skrekkelig kompleks og hvert enkelt menneske er som kjent unikt. Jeg skal heller gå på jakt etter et par bilder som jeg kan krydre hele innlegget litt med.

Fortsatt god søndag. :)