Omringet

I dag på vei hjem etter mørkets frembrudd møtte jeg en guttegjeng som ba om penger. Det begynte med at en tok fram lua og gikk mot meg. Som jeg vanligvis gjør ristet jeg på hodet og sa nei, beklager. Jeg pleier ikke å gi penger til barn som tigger. Da kom det plutselig en hel kjempegjeng med rundt ti gutter løpende. Alle med lua fram.  De flokket seg rundt meg og sa madam madam om hverandre mens de dro meg i armene og stengte veien. Flere ganger tok jeg noen av de i å åpne glidelåsen på jakkelomma. De hang på meg et godt stykke og jeg var en liten stund ganske overbevist om at jeg kom til å få lommene tømt før jeg klarte å riste de av meg.

Ja for det var deg jeg gjorde. Jeg rista de av meg. Så strengt på de. Sa “gå vekk” og “hva er dette for slags oppførsel??” Selv når vi passerte en mann som solgte brød og hele guttegjengen begynte å rope “brød brød” i kor lot jeg meg ikke stoppe. Bare en liten gang ble jeg litt nølende. Jeg så ned på en av de. Et skittent fjes, møkkete klær. En munn som ropte brød brød. Skitne hender som hang i jakka mi. Jeg hadde en gang en drøm om å jobbe med sånne gutter. Gategutter som rangler ute på gatene om kveldene. Små gutter som kan skremme voksne damer med fremgangsmåtene sine. Gutter i skolealdre som har en oppførsel og en frekkhet som om de skulle vært unge, arbeidsølse menn som livet har fart ille med. Kanskje er det nettopp det de er.

Finnes dere her? tenkte jeg. Like ved her jeg bor?  Eller hvem er dere egentlig? Hvor bor dere? Hvem tar seg av dere? Likevel gikk jeg videre. Klarte å riste de av meg. Jeg hadde alle tingene mine i behold. Brødselgeren hadde like mange brød.