Syklon

Det blåser en syklonvind over Madagaskar som får oss på høylandet til å hutre, kle på oss varme klær og lukke vinduene. Ambassaden har sendt ut syklonvarsel og oppfordrer alle til å ta sine forhåndsregler.  “Jeg lurer på hvor syklonene kommer fra”, sier Daniel som er på vei til Mahajanga. “Hvis syklonen kommer fra vest er det ikke sikkert bussene går. De er redde for sterk vind og trær som faller over veien”. Jeg kikker ut på de store Jakarandatrærne, som ikke lenger har de flotte blå blomstene men som har fått frodige grønne kroner som nå svaier i vinden, og lurer på hvor mange skoler som skal miste takplatene sine dette året. Hvor mange hus skal ødelegges. Hvor mange og hvor lenge skal skoleveiene og andre veier stenges? Det er ikke krisetanker jeg tenker. Jeg skriver bare om hverdagen. Om syklonene som kommer hvert år. De lever med det her på Madagaskar. Livet og døden. Gleden og frykten. Det er sånn livet er. Man kan ikke sette seg ned og gi opp av den grunn. I går hørte jeg om et lite sennepsfrø som ble til en kjempestor plante. Jeg vet om skoler som går for fullt så fort vinden har løyet selv uten takplater eller andre nødvendigheter. Jeg vet om evangeliser, lærere og sykepleiere som frivillig flytter ut i de mest øde og syklonutsatte områder for å hjelpe andre. For de som ikke har for vane å lese i boka om senepsfrøene så er verden full av andre flotte historier om kjærlighet og pågangsmot. Historier om medmennesker og samhold. Historier som kan få en til å juble selv i syklontid.