Dagene går og det skjer litt av hvert i ProVert som jeg ikke skriver hjem om. Det skjer litt av hver i livet generelt også. Men jeg skriver ikke om det heller. I Januar leverte vi det nye prosjektdokumentet til ProVert til ambassaden. Nå i forrige uke fikk vi besøk av et evalueringsteam. I mellomtiden var i på studietur til Afrika. Og etterpå skrev vi rapporter. Det er nok av ting som skal skrives. I april får vi besøk fra det store utland fra Universitetet i Oslo og Kyambogo (og jeg får besøk av Pål), og forhåpentligvis kan vi utvide vår forståelse av hva det krever å gi utdanning til alle. For hva er egentlig god utdanning? Og hvilke barrierer finnes egentlig i skolen. Det er uten tvil mer enn man kan se med det blotte øye. Det er fysiske barrierer, språklige barrierer, sosiale barrierer, barrierer skapt av de metodene og undervisningsmåtene som brukes og det tankesettet som mer eller mindre bevist styrer lærernes handlingsmåter. Alle som har gått på skolen har vel på et eller annet vis sett barrierer. Gasserne har et fint ord. Miezaka. Å prøve/jobbe hardt, å gjøre en skikkelig innsats. Det er det vi trenger. Vi trenger å miezaka, hele tida, hver dag. Vi kan aldri si at nå har vi gjort det. Nå er det fullført. Neida. Det er bare å stå på. Hver dag. Enten det er her eller der. Å elske noen, å støtte noen, å inkludere noen, det krever en daglig fornya innsats.
Men akkurat nå så jobber jeg med en baselinestudie om utdanning for blinde og døve på Madagaskar. Jeg håper det kan bli litt interessant når det blir ferdig og da skal jeg fortelle dere om det. I mellomtiden sitter jeg her og fyller informasjonene fra spørreskjemaene inn i exellark. Man hører så mye om handicappede barn på Madagaskar som blir gjemt bort. Men i dataene mine finner jeg foreldre som har gjort en innsats for sitt barn. Jeg ser foreldre som er glade i sitt handicappede barn. Som gjerne stiller opp på kurs for å lære å kommunisere med de. Likevel, på en av sidene, på spørsmålet om barnet hadde en måte å kommunisere med familien på før han/hun kom til skolen, møtte jeg svaret “tsy nisy hoy ny reniny”. “Det var det ikke sa moren hans”. Pedagogen i meg, og den mulige framtidige moren i meg, røres av tragedien - en mors sorg og et barns ensomhet.
Må Gud velsigne det arbeidet vi gjør så det kan bli som de fem fiskene som kunne mette en hel kjempestor folkemengde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar