Men tante Bertha blogger da vel ikke?

Nei hun gjør ikke det min gode tante Bertha. Hun lever ikke lenger. Hun levde, ble en gammel dame, og så døde hun. Og jeg gråt. For hun var en av de bautene som finnes i livene våre når vi fødes som vi tror er like utholdende som eiketrærne, men som likevel viser seg å være sårbare, menneskelige og i stand til å kunne dø. Sånn var det med tante Bertha. Dessuten har hun aldri, så vidt meg bekjent, hatt en datamaskin.

Det er jeg som blogger tante Berthas blogg. Jeg som vokste opp i hagen hennes, mellom de store georginene, potetene og de malte steinene. Jeg tenkte jeg skulle lage en blogg. Men hva skal man kalle en den? Jeg kalte den opp etter tante Bertha. Kanskje fordi jeg tror jeg ligner litt på henne? Eller fordi jeg håper livet fremover blir som hagen hennes? Et bittelite eventyr.

Nå går vi ut.