fredag 14. oktober 2011

Enrichment

Enrichment-perspektivet er viktig i inkuderende utdanning. Det går ut på at når barn med særskilte behov inkluderes i en klasse må lærerens undervisningsmetoder endres. Og dette vil ofte være gunstig for alle barn. Enrichment altså. Berikelse.

Jeg har for ikke lenge siden skrevet om ord jeg ikke forstår men likevel synger. På tirsdag ble et av disse ordene sunget sammen med en gjeng døvelærere som gjerne legger til tegn til sanger som synges eller ord som sies. Det var da det gikk opp for meg at fofalifaly ikke er et rart ord jeg ikke kan, men to ord jeg kan. Fo – hjerte og falifaly – glad. Tegn til tale er et godt hjelpemiddel ikke bare for hørselshemmede, men også for hørende minoritetsspråklige. Hurra!

IMG_3478 Tekst fra skoleveggen på døveskolen i Tana. En fin tekst på en veldig fin skole.

Når mørket har senket seg bør man helst være inne

Har du noen gang tenkt på hvor mørkt det kan bli? Har Kristoffer skrevet på sin blogg. Dette innlegget skal også handle om mørket. Man skal ikke kjøre når det er mørkt sier min kloke sjef. Jeg pleier å høre på sjefen. Han har bodd her en stund, han vet hva han snakker om. Likevel hender det pratelysten overtar, klokka blir mer enn man tenker at den skal bli, men man setter seg i bilen likevel, og kjører hjem.

Det var sånn det var. Det var slett ikke seint da jeg reiste, men det var en overskya og regntung dag. Det ble tidlig mørkt. Jeg vurderte å stoppe halveis og overnatte. Jeg var sliten av å myse i mørket og regneværet. Sliten av frykten for å kjøre på en okse eller en mørkhudet syklist uten refleks. På smale veier som gir plass til både okser, kjerrer, syklister og gående med kullsekker på hodet er det skummelt å kjøre i mørket, enda skumlere når det kommer biler imot og blender.

Jeg kjørte videre. Strategien gikk ut på å be om en følgebil. Jeg tenkte sjefens sjef ville synes det var et greit ønske å oppfylle. Jeg trenger en bil, sa jeg, som jeg kan kjøre etter, som kjører akkurat så fort at jeg ikke vil kjøre forbi og ikke blir kjørt ifra. Det kom mange biler i mot. Ingen kjørte samme vei som meg. I perioder var det helt mørkt. Bare mine lykter lyste opp veien og landskapet.

Jeg løftet blikket ut av bilen, så meg selv i fugleperspektiv. Globusen. Den lille, store øya utenfor Afrika og min lille Renault som lyste opp veien mellom Tana og Antsirabe. Mørket er merkelig. Jeg kunne vært hvor som helst, eller ingen steder. Omgitt av ingenting. Som om verden rundt slutter å eksistere når den blir pakket inn i mørke. Tydelig bare noen få meter foran bilen. Likevel vet jeg at det er hytter rundt meg. Der det kanskje brenner et stearinlys. Der varmen fra fataperaen brer seg i huset. Kanskje forteller far en historie. Mor har sikkert et barn på fanget.

100_0550Fatapera i solnedgang

Når mørket har senket seg bør man helst ikke gå ut sier gasserne. Inne i bilen min synger en deilig, gassisk herrestemme dempede sanger om fedrelandet. Jeg lurer på hvorfor han der oppe drøyer med å sende bilen jeg har bedt om. Jeg tenker på stjernehimmelen over Fandriana. Mørket og den svale kveldslufta. Det er så vakkert. Som om tankene får et helt annet rom til å utfolde seg når alt annet som forstyrrer er dekket av mørke. Jeg er ikke helt fri for gassernes mørkefrykt. Samtidig føles mørket avslappende. Befriende. Alt annet blir borte. De store tankene kommer frem. Det er bare meg, tankene mine, bilen, mannen som synger om fedrelandet og Gud. Og det er akkurat da han sender den. Bilen som skal følge meg hjem. Det er kanskje ikke et under, men det er verdt en takk.

lørdag 8. oktober 2011

Episoder fra Vohipeno

Er det noen av dere som har opplevd ekskludering? spør Clarisse. Hun underviser om inkluderende utdanning. En rektor rekker opp hånda. Jeg er tvilling, forteller han. Der jeg kommer fra der det fady, tabu, derfor ble jeg sendt til byen. Jeg gikk i fjerde klasse da jeg fikk vite at jeg hadde en tvilingbror og en landsby der jeg egentlig hørte hjemme. Rektoren forteller videre at han og broren møttes en gang i blant etter at de fikk vite om hverandre. Den ene, som fikk bo igjen hjemme har ikke fått noe særlig utdanning. Den andre som ble sendt bort har fått mulighet til å gå på skole i byen. To brødre som lå samtidig i mors mage. Under samme hjerte, som gasserne ville sagt. 

Jeg snakker med en kollega i telefonen og står ute på en skole i Vohipeno, inntil skoleveggen. Tre elever, tre jenter kommer gående, de fniser når de ser meg og vinker sjenert. Jeg smiler og vinker tilbake. Tenker at de sikkert syns det er stas med en ung, hvit dame i skolegården. Innbilsk har jeg blitt på Madagaskar. Jeg lever i tro på at jeg er en spennende attraksjon. Jeg snakker videre. Jentene står og ser på meg. Lurer på hva de skal gjøre. Skal de nærme seg, eller gå videre. De kommer nærmere. Hilser pent og smiler fortsatt fnisende i det de passerer. Jeg enser ikke hva som skjer før jeg snur meg litt rundt og ser rett på tre jenter som litt sjenerte og fnisende sitter og tisser like ved siden av meg. Jeg står tydeligvis og snakker i telefonen på skolens tissehjørne. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg fniser tilbake til jentene og runder hjørnet til skolens fremside. Så feil kan man ta. Jeg var ikke en fasinerende, hvit dame de gjerne ville bli kjent med. Jeg var en utlending som ikke viste bedre enn å tråkke rett oppi tissekroken. Jeg bruker et lite sekund til å tenke på om det ikke var et litt vel synlig sted for tre jenter å sette seg ned, men kommer fram til at jeg heller ikke er like beskjeden lenger. Å huke seg ned her eller der, mer eller mindre synlig, er en vel anvendt teknikk på Madagaskar. En teknikk jeg selv også benytter meg av. Kanskje ikke så ofte på en skole der de har toalett, men likevel, beskjedenhet er ingen dyd. (ps. mangelen på toalettfasiliteter var et tema på møte dagen etter)

På landbruksskolen Fihaonana er det møte for pastorene i Farafangana synoden, Vi sitter til bords med en tynn og sannsynligvis knallsprek pastor med en noe sprikende tanngard. Jeg tenker at han kanskje er pastor i en landsby et lite stykke unna de store hovedveiene. Pastoren svarer, ganske riktig, at han kommer fra en landsby jeg ikke husker navnet på, ca 8 kilometer fra nærmeste sted det er mulig å ta taxi-brousse til. Jeg har sett hva slags veier man kan forsere med taxi-brousse i dette landet, og hvor langt utenfor det en nordmann ville kalt allfarvei man kan møte disse bussene, at jeg i mitt stille hjerte bøyer meg i støvet for den  stillferdige presten som sansynligvis har tilbakelagt et ikke ubetydelig antall kilometer til fots i sitt relativt unge liv.

Etter samtalen med presten reiser en annen prest seg og vil vi skal synge en salme og be aftenbønn. Jeg har ikke hatt salmeboka i veska denne dagen, og har allerede sunget 5 sanger etter Lene-teknikken. Man trenger virkelig en salmebok i lommeformat når man jobber i FLM. Lene-teknikken går ut på å nynne med og synge på vokalene. Hvis man nynner på a eller o så treffer man ofte. Det er en fin teknikk og jeg synger med. Tonen er som regel en kjent og kjær melodi som vi også kan finne i en norsk salmebok, jeg har desverre ikke vært veldig mange tradisjonelle gassiske sanger, men kan derimot synge med på et utall salmer. Innholdet får jeg derimot ikke alltid med meg, en jeg synger likevel av full hals på fofalifaly, velon-kanompo og en del andre ord jeg ikke forstår, men som jeg tenker at må bety noe fint siden de står i salmeboka og at jeg en dag bør slå opp i ordboka. Etter sangen er det oppbrudd og leggetid. Hvor eksotisk er det ikke å synge nattasang og be nattabønn sammen med prester fra de store utkantene av Madagaskars østkyst? Og Gud har plassert stjernene på kveldshimlen når vi går hvert til vårt.

Etter dette og en svømmetur i sjøen er jeg tilbake i Antsirabe. Med meg har jeg et betydelig antall flettede stråprodukter og en kilo nellikspiker. For som dere vet, voan-dalana må man kjøpe når man er på tur.

onsdag 21. september 2011

Dette er også Madagaskar


Helmet vanga (Jeg tar det på engelsk, side jeg er litt dårlig på norske fuglenavn). Denne fuglen er vistnok veldig sjelden. Finnes bare på nordøst kysten av Madagaskar. Tenk at vi har sett den.


Humpback whale. Finnes også på Madagaskars østkyst. Vi så de både titt og ofte, til stor glede for undertegnede.


Leaf tailed gekko. Denne kamaeraten ligger klistret inntil treet og er nesten umulig å se på dagtid. Men om natta stikker frem som en spion.


Verdens minste kamelon.
Det er mye rart turistene flyr rundt med lommelykt i skogen nattestid for å se. Men disse kan kan man finne om dagen også. Lett å se se er det uansett aldri. Kanskje det er derfor man må ha med seg guide.
Posted by Picasa

tirsdag 20. september 2011

Tana Tana

Fantastiske Tana! Mangfoldige Tana!
Det aner meg at mange av dere som leser denne bloggen ikke vet så mye om Tana. For jeg var mye flinkere til å fortelle om Fandriana. Jeg var mye flinkere til å fortelle om alle de muskuløse mennene jeg traff på Taxi-broussen og alle de merkelige samtalene jeg hadde på mitt på den tiden ganske enkle gassisk (nå er jeg selvsagt flytende). Rismarkene og kuene. Markedene og dagene.

Men om Tana, hva har jeg egentlig fortalt om Tana? Hva vet dere om alle menneskene jeg møter på vei til kontoret på Andohalo? Aviselgeren som mangler to fortenner og som smiler så fantastisk fra andre sida av gata. Avisselgerne som vet at jeg iblant kjøper engelske aviser, aldri franske. Avisselgerne som får deg til å føle deg sett og lagt merke til. Avisselgere som kan hilse så høflig og hyggelig på utlendinger at dagen blir lysere selv om klokka bare er halv åtte og det eneste menneske du har snakket med sålangt er en avisselger. Kan dere se for dere alt man kan få kjøpt på Isoraka, mens man står i bilkø og prøver å komme seg dit man skal før det blir for sent? Skjøteledning, umbrakonøkkel. Scrable, en gjesteseng. Verdenskart. Hva trenger du i dag Madama? Det kommer rett inn bilvinduet dit på det minste lille vink. Vet dere hvordan Tana iblant kan ligne på Grønland? Iallefall der gullgata svinger over i en annen gate jeg ikke vet hva heter, og der det ligger en moske og man på fredager stadig møter menn på vei til fredagsbønn. Har jeg fortalt om den fattige familien som bor der like ovenfor moskeen, på en trapp. Har jeg fortalt hvordan mor i huset, eller trappa, brer teppet over sine små barn og setter seg litt borten for trappa for å lese Bibelen mens barna sover? Har jeg fortalt om alle de flotte ungdommene som man kan møte på vei opp mot Rova. De ungdommene som bor der oppe på Andohalo som har allverdens muligheter i forhold til de som bor i de skrøplige husene bakenfor den videregående skolen på Ampefiloha. Vet dere at også Tana er full av gater som ser ut som om de slutter, men som likevel fortsetter dersom man er tøff nok til å smyge seg mellom noen hus og fortsette på stiene? Kan dere se for dere hvordan disse stiene er fulle av folk som går til og fra jobb, skole eller kirke på søndagene i pene nystrøkne klær. Prøv å se de for dere der de passerer hverandre på stiene langs de skittene bekkene med et “Manahoana Tompoko” mens de forsøker å ikke bli for sølete på føttene. Prøv også å se for dere hvordan det langs disse elvene sitter damer og vasker klær ser det kommer opp litt renere vann, eller hvordan endene bader fornøyelig ved siden av kuene som står på markene og tygger vannhyasinter.

IMG_1062 IMG_1058

Tana har alt. Tana har trapper i tusenvis. Smug og stier. Gater og avenyer. Tana har restauranter i verdensklasse og suppeselgere på gatehjørnene. Konserter og markeder. Tana har solnedganger og blå Jakaranda-trær. Traffikkork og tisselukt. Tana har firehjulstrekkere av siste årgang og taxier som mister eksosanlegget når du setter deg inn. Tana har oksekjerrer og andre kjerrer og busser med bussmenn som roper ut stoppesteder og priser. Tana er verdens vakreste by. Tana er en av verdens fattigste byer. Tana har tristesse og finesse i skjønn forening. Tana er en forunderlig by. En by som  på tross av alle sine mangler graver seg dypt inn i hjertet ditt.

søndag 18. september 2011

Som seg hør og bør fra stolte tanter


Stolte tanter viser fram skrytebilder. Så her kommer mine.
Dette er altså min lille, nyfødte nevø. Ryktene sier at han ikke lenger er like liten og søt.
Men det er ikke lenge siden han så sånn ut og sov søtt på hjerteteppet som tante har heklet.
(Her skryter jeg rett og slett av to ting på en gang)


Tenk å bo så langt unna en sånn liten prins..

Så avslappa kan man sove,
når man enda ikke vet at søsteren er en skikkelig luring.

søndag 4. september 2011

Dette er Madagaskar 2

På Madagaskar er ca 80% av befolkningen bønder, og av disse bor mange i enkle hus langt uten for allfarvei.
 

De vasker klær i elva,
 

- og lever av det naturen har å by på.


Ris dyrkes på den minste lille jordlapp eller elvekant.

Madagaskar har noen nasjonale hovedveier med relativt god standard. Men på de fleste veier er veistandarden så som så. Denne båten har motor, over mindre elver har vi vært med på å bli dratt fra den ene siden av elva til den andre ved hjelp av tau og trinse.

Livet på den gassiske landsbygda kan på ingen måte sies å være enkelt, likevel er det fylt av smil, latter, sang og dans. Her leker barn og høner side ved side, her jobber mann og kone sammen på rismarkene. Her flørter ungdommen rundt bålet på kveldstid. Her lyser stjernene på sitt klareste.
Man skal ikke idyllisere det gassiske landsbylivet. Det er her man finner den tristeste statistikken om barnedødlighet, manglende skolegang og sykdom. Livet på den gassiske landsbyda er som livet ofte er, fullt av både glede og sorg. Bekymring og forventning. Be om at menneskene i dette landet kan få oppleve mer glede enn sorg, mer forventing enn bekymring.   
Posted by Picasa

fredag 2. september 2011

Dette er Madagaskar

Pål har kjøpt nytt kamera, og det er definitivt han som har tatt mest bilder i ferien. Han er også flinkere til å ha kameraet meg seg, som jo er en forutsetning for at bilder skal bli tatt.
Her kommer fire bilder som viser et lite stykke Madagaskar.


Jeg har sagt, det før og jeg sier det igjen, det er fantastisk å kjøpe ting rett ut av en diger sekk eller kurv. Hvor mange kopper skulle du ha sa du?


En høne kan man ha med seg over alt. Fire dager på kanotur sa dere? Vi tar med oss en høne så har vi ferskt kjøtt til siste dagen.
Ser dere hønemor?

Rene klær kan man henge overalt. Er de vaska så er de rene. Så enkelt er det.


Pølser, anyone?

Posted by Picasa

Hverdagsglimt

Så var hverdagen tilbake, og det har slått meg noen ganger etter ferien at vi trenger ferie og avbrekk. Jeg hadde tendenser til å være lei og frustrert før ferien, og følte iblant at ting gikk tregt både med meg og andre. 4 uker med ferie, og alt ser annerledes ut. Det er en måned og to dager til skolestart på Madagaskar og 2011/2012 blir et veldig annerledes skoleår for mange barn. Fem FLM skoler skal etablere en avdeling eller ressursrom for blinde.Seks skoler skal gi det samme tilbudet til døve. Flere skoler ønsker å være med og ha lignende prosjekter, men venter fortsatt på en avgjørelse fra skolens styringskomite. Hver skole vil få støtte til å ansette en eller to lærere som har fått videreutdanning i  undervisning for døve eller blinde, i tillegg til å ha sin egen klasse vil hver av de døve eller blinde elevene få undervisning tilpasset sine behov av en spesialpedagog.  Dette er en stort og vanskelig prosjekt, skolesystemet gir ikke nok rom for fleksible løsninger. Hverken økonomiske, faglige eller bemanningsmessige ressurser strekker til. Likevel, jeg har vært på møte i Mahajanga i 3 dager med en motivert gjeng med skoleledere og lærere. Og jeg har virkelig tro på at denne gjengen kommer til å se resultater de neste årene! Det blir ulidelig spennende, og en tanke som har vært litt fraværende de siste to månedene er på vei tilbake, “Skal jeg virkelig reise fra det her??” Hva kan jeg gjøre for å slippe å gi helt slipp på alt?” “Hvor fort kan jeg reise tilbake?”

IMG_4474

I de omgjorte SHALOM-lokalene har vi hørt foredrag og diskutert tre hyggelige dager til ende. Og jeg syns det er lov å skryte av at jeg for første gang helt alene har holdt et langt gassisk foredrag. Og siden gasserne er så hyggelige og inkluderende så har jeg fått skryt. 

 IMG_4490

Rektor på Vohiposa mottar et diplom for innsatsen hun har gjort med å gjøre Vohiposa til en grønn og inkluderende skole. Hvis dere en dag er på vei mellom Ambositra og Fianarantsoa så er det verdt å kjøre innom Vohiposa!

  IMG_4494

En liten markering av den nye skolen i Mahajanga.

IMG_4500

En riktig så fin skole som skal gi plass til barn av alle slag.

Så var Mahajanga-turen over og som seg hør og bør fortet alle seg til markedet for å handle. Ingen gassere reiser på tur uten å ha med seg “frø-fra-veien” når han kommer hjem. Som alle andre har jeg også kjøpt ett anstendig antall kilo med deilige søte Mahajanga-appelsiner.

tirsdag 9. august 2011

Ferienytt

Det er ferietid. Vi har vært på reise i snart fire uker. Det er vanskelig å gjengi det vi har sett i et lite blogginnlegg, for Madagaskar er et fantastisk vakkert land. Fullt av hyggelige mennesker, fasinerende dyr og spennende veier. I kveld er vi derfor bare litt kjedelige og praktiske og forteller kronologisk om hvor vi har vært, hvor vi er og hvor vi skal. Forhåpentligvis blir det flere innlegg etterhvert, selv om erfaring tilsier at det er lettere å tenke på blogging enn å faktisk gjøre det.

Ok, Ferien kan i hovedsak deles i to. En tur til Morondava sammen med Erlend og Anette, og en tur til Maroansentra/Masoala. Morondavaturen startet i Miandrivazo, med en tredagers kanotur nedover Tsiribinahelva, hvor vi sov på sandbanker om nettene og speidet etter fugler og krokodiller om dagene. Fra Belo sur Tsiribinha reiste vi videre til Nasjonalparken Tsingy Bemaraha i 4x4. Tsingy er et et fjellområde og turen innebar klatring og det enkelte vil karakterisere som lek med døden (les: høydeskrekk). Etter Tsingy dro vi til Morondava, en kystby på sørøst-Madagaskar kjent for sine Baobabtrær.

 IMG_0330
Veldig koselig å være på tur med Erlend og Anette, seile nedover elva og se på landsbylivet.

IMG_0418
Ned i grotter og opp på fjell. Utsikten var fantastisk!

IMG_0518 
Baobab.

Etter Morondavaturen hoppa vi på flyet til Maroansetra. En liten by nordøst på Madagaskar, og den byen i landet som har høyest luftfuktighet. Her finner vi også Madagaskars største vernede skog, nasjonalparken Masoala. Området er frodig og fullt av spennende pirathistorier, fantastiske strender, tusen år gammel regnskog, hump-back-whales, delfiner, rare dyr og selvfølgelig lemurer. Her har vi sett den merkelige leaftailed gekkoen, helmet vanga og verdens minste kamelon. Vi har bodd fire dager på et lodge i Nasjonalparken, en natt i telt på Nosy Mangabe, og i Maroansetra har vi reist på tur til vanlije/kanel/nellikplantasjer, drikket lokalt brygget vin og syklet gjennom elver og skoger på leting etter veien hjem. Nå sitter vi i solnedgangen på Masoala Resort og ser på fiskerlivet nede på stranden, drikker kokosnøttmelk og øl og feirer Monika og Pål, ett år.

IMG_3141
Nosy Mangabe og en fisker.

IMG_4230 
Her og fru belgisk turist synes dette stedet er Madagaskars vakreste, og anbefaler ALLE å reise hit!

søndag 10. juli 2011

Antananarivo

Bønner, mais og tørka småfisk pent presentert på bakkeplan.

Analakely-området sett ovenfra


Erlend og Anette har balkong med fantastisk utsikt!
Posted by Picasa

lørdag 9. juli 2011

Lest i avisa 2:

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei
av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske.
Jeg har erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.
Hans Børli

Man kan gruble over fattigdom. Og man kan gruble over rikdom.
Dette diktet passer til grubleriene.



En enkel mann fra landet: Vår kunnskapsrike guide i "Jardin de la Nature" i Ambatolampy. Hagen er vel verd et besøk, som så mange andre steder i dette landet som er fylt av stor natur og store mennesker.
Posted by Picasa

torsdag 7. juli 2011

Opprydding

For ei som i to år ikke har trengt å vaske hus, vaske klær eller ta oppvaska kan det noen ganger være litt vrient å få ting gjort. Forefallende arbeid. Det er en god stund siden jeg tenkte at bloggen min var veldig mørk og dyster, og muligens enda lenger siden jeg ikke lenger var 28. I dag fikk jeg endelig gjort noe med det. Hurra! Det ble kanskje ikke det mest spenstige i verden, men jeg må faktisk lage min egen kveldsmat selv, og da kan man ikke sitte og blogge hele kvelden.
Til informasjon kan jeg jo også nevne at Pål snart kommer på besøk, at jeg fortsatt bor i Tana, at jeg skal ha ferie om mindre enn to uker. Og sist men ikke minst, jeg har blitt tante til en liten gutt! Hvis foreldrene hans hadde sendt meg bilde så kunne jeg vist han fram, men nå må jeg bare nøye meg med å si at han er kort og rund og veldig søt! Men det står glass og ramme og venter på han. Og han skal få mer bloggplass når vi har blitt litt bedre kjent. Fram til nå har han bare vist fram sitt søvnige fjes på Skype, uten å si ett ord.

Lest (sett) i avisa 1:

Bilde av Knut Storberget og Vidar Refvik, pressekonferanse, en engasjert Storberget og to engangskopper med kaffe. Det forekom meg å være typisk norsk. En minister med take-away-kaffe på pressekonferanse.

Jeg burde sikkert vært mer opptatt av saken. Eksplosiv økning i anmeldte seksualforbrytelser. Seksualforbrytelser er ille om det så bare er en. Men jeg lar meg vist ikke opprøre så lett. Etter en oppheta debatt om verdens urettferdighet under en middag på tirsdag unnskyldte vår gassiske venn seg for det han mente var vulgære uttalelser. Men kanskje var det helt på sin plass. Det vil jeg heller si. Her jeg bor er det alt for lite banning og sverting og banking i bordet. Alt for få vulgære uttalelser om skyld og ansvarsfordeling. Jeg tipper det stormer i kommentarfeltene i norske nettaviser om temaene som ble diskutert over take-away-kaffen. Samtidig som den høye autoritet for overgangsstyret på Madagaskar kjører sikkerhetsmessig i sin karavane gjennom Antananarivos gater. Tro om han leser kommentarfeltene langs veien? De gamle menn uten hus. De små barn som tjener familiens inntekt.

DSCF2833 Bildet er fra Antsirabe

mandag 27. juni 2011

Welcome

For ei som har tatt på stilongsen, ullsokkene, ullskjerfet og Bergansjakka* er knall å komme til en restaurant som fyrer med ved i to rom (hvis man ser bort fra miljøaspektet..). Riktig nok likte jeg Zandinas fra før. Og jeg liker den ikke noe mindre nå. God pizza, varmt, veldig hyggelige servitører og trådløst internett. Tror jeg skal bli her i kveld.

På jakt etter Zandinabilder på nettet, fant jeg heller denne siden: http://madagascarantsirabe.misy.info/
Sjekk de fine bildene. Kanskje på tide å legge ferien til Antsirabe? Kulde til tross, Madagaskar er vakkert. Og jeg kan garantere god pizza!

* Klok av erfaring pakket jeg litt lurere til avreise nr to, og selv om jeg kler på meg mer klær enn de fleste ser jeg iallefall smartere ut enn Lene og jeg gjorde i fjor. Ingen ullsokker, skjørt og småsko på nasjonaldagen i år..

tirsdag 21. juni 2011

Tulear by night

Etter en lang og strevsom tur fra Antsirabe til sørøstkysten, i en bil full av rare lyder som truet med å la oss bli stående gatelangs i mørket noen mil unna målet, går en trøtt og mett gjeng gatelangs i et uopplyst Tulear sentrum og ser på stjernene. Jeg forteller at i Norge nå blir det nesten ikke mørkt. Vi ler litt av det, og lurer på hvordan det skal gå med nattesøvnen til vår kollega som snart skal sitte på AirFrance flyet på vei til Gardermoen. Jeg tenker på lange, lyse sommerkvelder, bål, grilling og bading. Den friske Tulearvinden rusker oss i håret. Stjernene glitrer på sitt klareste. Noen nynner på en sang. Hvert sted har virkelig sin sjarm.
Madagaskar kan sjarmere de fleste!

mandag 20. juni 2011

Noen dager

Det finnes dager da man lurer på hva man egentlig driver med. 
Dager da man er motløs og synes ingenting går fremover. 
Forventingene om hva man kan gjøre og hva det er mulig å gjøre er skyhøye. 
Det finnes dager da man føler at man ikke er i nærheten av å nå målene.
Det finnes dager da man synes man er elendig både til å samarbeide og skape relasjoner.
Og har jeg egentlig evnen til å skape engasjement?

Men det finnes også dager sitter man på gode møter med gode kolleger og legger framtidsvisjoner og gode planer. Dager da man ser med beundring på kollegene sine. Det finnes dager da man ler og skråler.  Og sist men ikke minst så finnes det dager da man står med resultatene i hånda.
Dager da man ser at man har vært med på noe stort.

Og så finnes det helt andre dager.
Dager da man kjøper hytte i Re. Dager da man går på danseforestilling på Madagaskars nyeste konsertscene. Dager da man oppdager en ny restaurant.
Dager man går til jobben og møter smilende avisselgere på hvert gatehjørne. 
Dager da man møter gode venner på en bar. Dager da man går på Tarika Be konsert, eller tilfeldigvis snubler over en utstilling av gassiske tegneserietegnere.
Dager da man drikker deilig, gassisk, søt kaffe på en fortaussjappe.

Men det finnes også enda andre dager. Dager man savner Pål. Dager søsteren har termin.

Og så finnes det dager, som i dag, da man kommer til Antsirabe en sein ettermiddag og plutselig innser at dager tar slutt. At det kommer en dag da dagene blir annerledes. Dager uten sirisser og leende gassere. Det kommer en dag da man skal se tilbake på dagene. Det finnes dager da man bestemmer seg for at man må ta fatt i dagene og forme de som man vil.

Det er så skrukkelett å bli litt frustrert i et liv der man språklig bare delvis henger med, og lite blir gjort akkurat sånn jeg ville gjort det. Der informasjonsprosedyrene gjør at hvemsomhelst blir dårlig på planlegging, og en hel bataljons arbeid helst skal gjøres av noen ganske få.

Det er ingenting som er nok, pleier jeg å si når vi er på skolebesøk. Ikke hjelpen dere kan få av oss, ikke kunnskapen hverken vi eller dere har. Vi må likevel gjøre noe, og glede oss og være stolte over de resultatene vi ser. Selv om de er små, og drømmene er store.
Jeg bør lære meg å leve det jeg lærer.

Motløshet kommer ikke fra Gud, sa en mann på en tale jeg lasta ned fra ITunes.
Jeg vet det er sant. Jeg vet hvor jeg kan gå.
Da kan noen dager bli fylt av visdom. 
Noen dager bli fylt med sprell. Noen dager med resultater. 
Ja, Gud veit hva dagene vil bringe.

Det finnes selvfølgelig hundrevis av andre dager. Og en dag skal jeg fortelle dere om en helt vanlig dag når man er ute og går gatelangs i Antananarivo. For det er sikkert ikke alle som vet hvor fantastisk vakkert, hyggelig, oppmuntrende og vanskelig det er. Men det får bli en annen dag. Her kommer noen dager i bilder:

IMG_3589
Workshopdeltakere fra tre supre workshopdager i april

IMG_2825Niese, fra en dag da hele familien (bortsett fra meg) + Pål besøkte hytta som jeg senere kjøpte (ja, jeg stoler på familien;)

IMG_5609  
Helgetur til Fandriana, gode venner, rusletur og piknik på rismarkene

 IMG_3869
Skolebesøk med gruppearbeid: “Skriv ned navn og kontaktinformasjon til døve og blinde barn dere kjenner som ikke går på skole
 IMG_3908

Besøk av Est(h)er

IMG_3923

Danseforestilling den dagen vi sa hade til Ester

IMG_3932

torsdag 19. mai 2011

Politikk og sånn

Jeg leste avisa og tenkte: Jeg skal skrive et blogginnlegg som består av en setning: Liker ikke oljesand."

Men så tenkte jeg videre at det er da litt rart å sitte i et land hvor folk har slitt i to år med et styre som gjør lite for å bringe utvikling til folk og land og så skrive om oljesandutvinning i Canada.

Men en samtale med en taxisjåfør er betegnende for mitt og lokalbefolkningens politiske engasjement.

Taxisjåfør: Det er kaos ved Anosy. Det er demontrasjon.
Monika: Jaha? Hvem demonstrerer? Lærerne som er i streik?
Taxisjåfør: Nei, det er 3 mouvance (oposisjonen).
Monika: Jaha, og hva demonstrerer de for? Er det den generelle situasjonen eller er det noe spesielt som har skjedd.
Taxisjåfår: Nei, jeg vet ikke. Jeg er lei av politikk. Jeg følger ikke med.
Monika: Ja, det er triste greier. Det skjer lite og hvis noe først skjer vender det likevel snart tilbake til det gamle.
Sjåfør: Ja. det er sånn det er.
Monika: Krisen har vart lenge.
Sjåfør: Ja.

Og så var samtalen over. Ingen ting om muligheter eller umuligheter. Personer eller saker. Bare en kort og uengasjert fortelling om hvor lite man opplever at politikk er noe som angår folk og en enighet om situasjonens tristhet.

Og sånn går dagene. De som har en jobb klarer seg. Andre sliter. Offentlige tjenester og infrastruktur blir gradvis dårligere. Vi som har penger rister på hodet, går på restaurant og irriterer oss over oljesand og verdens urettferdighet. Men skriver ingen flammende innlegg om politikk, fattigdom og urettferdighet på Madagaskar.

Slik vi burde gjort.
- Hvordan kan vi sitte å se på at et av verdens vakreste land blir vannstyrt? Hvorfor graves det ikke dypere for å finne ut hvem som er ansvarlig for at ingen ting skjer?
Hvorfor roper ikke folk høyere om det de vet om forbindelser, korrupsjon og uærlighet?
Hvordan klarer denne krisen å passivisere oss alle?

lørdag 14. mai 2011

Ferielandet Madagaskar…

Kan anbefales!!

IMG_3797 IMG_2683 IMG_2705 IMG_2742 IMG_2769 IMG_2802

Idyll ved sjøen                                        Idyll i byen

IMG_3708 IMG_3727

Bungalow i Ankarafantsika National Park                    Krokodillejakt
med Sifakalemurer i trærne