Takk

Det er mye som skulle vært skrevet i det nye året. En god jul hilsen til eventuelle lesere, ønsker om godt nytt år, en liten 2010 kavalkade kunne vært på sin plass, dessuten har jeg for første gang på lenge nyttårsforsetter. Gode forsetter. Jeg kunne absolutt delt de med andre.

Men denne bloggen har endt opp med å bli et sted for sporadiske innlegg av varierende kvalitet, og den er i liten grad i stand til å følge det store hendelsene i mitt liv. Jeg fikk f.eks kjærste sommeren 2010, men det har aldri blitt publisert. Og for ikke lenge siden var jeg hjemme på juleferie, en luksus mine NMS-forgjengere bare kunne drømme om. Hjemreise etter kun 3 måneders arbeid. Ja, sånn har verden blitt.

Som dere nok forstår så er det mange innlegg som kunne vært skrevet. Men veldig lenge har jeg tenkt at jeg skulle skrive dette. En hyllest, med lykkeønskninger, til min “du er mitt alt i livet” fra i fjor. For det var hun faktisk; kollega, reisekamerat, korrekturleser, kokk, diskusjonspartner, samboer, assistentlærer/hovedlærer, lystenner (både i faktisk og overført betydning), motspiller (som alltid vant), utlåner av bøker og annet praktisk utstyr (særlig på reiser), filmfremviser, sitte-på-vasken-og-skravle-venn, gartnerassistent og hovedansvarlig for dyreholdet (selm om det riktignok ikke var våre dyr).

Det var rett og slett ikke mye jeg gjorde alene i fjor, ikke en gang å rydde skadedyr av veien trengte jeg (jeg måtte riktignok slå dem, men der sluttet også min oppgave, rydde de bort gjorde hun). Det var bare en gang når kjøkkenet var innvadert av en stakkarslig liten møll høyt oppe med lyskrona at hun lukket døra og gikk.  

Ja jeg ble litt lei av henne. Jeg gikk turer for meg selv der jeg tenkte Gud hvordan skal dette gå. Jeg gav pent uttrykk for at jeg iblant kunne tenke meg litt mer alenetid. Og Gud vet, at hadde hun ikke vært som hun var så hadde det aldri gått bra, for hun trakk seg pent unna når jeg trengte det og stilte likevel opp når jeg hadde behov for det. Like blid.

Det er ikke til å legge skjule på at det hele var en underlig liten konstellasjon. To ikke så unge, litt sære enslige damer i et hus langt inne på det gassiske høytliggende bondeland. Ute av stand til å kommunisere stort med andre enn en og annen utvalgt kollega med særlige kunnskaper innen internasjonale og nordeuropeiske språk.

Men nå, nå savner jeg henne. Når saker skal skrives eller fremgangsmåter diskuteres. Eller bare når tid skal slås i hjel. Hvor ble det av hun som skal ha så mye rart i kaffen? Hun som tiltrekker seg alle loppene? Hun som alltid er klar for en dans?

Nå har hun reist til andre marker. Til andre eventyr og andre kolleger. Ja, tilogmed andre samboere og andre motspillere. Men når Gud vil så møtes vi nok igjen. 

Lykke til!