O regn fra det høye

Det finnes dager da regner bare øser ned i så store mengder at hele verden stopper opp og man bare må gå ut og ta et bilde.

Det er fine dager.

I dag stopper jeg ikke opp, men jeg legger ved et bilde fra en dag da jeg gjorde det. Deilige dager i Fandriana da regnet gjorde røde veier til røde bekker og mennesker og dyr fikk holde seg hjemme.

Jeg har hatt sånne dager i Mexico også. Dager da veien mellom A og B i en liten periode er stengt og politimenn står og vokter at ingen passerer veien som har blitt til en elv med sterk strøm.

Dager da jeg og en helt ny venn kliss våte måtte søke ly under et bittelite tak mens tordenbrakene fikk bilalarmene til å ule. Troperegnet skaper unntakstilstand og der jeg stod kald og våt og ung (noe jeg jo fortsatt er) mens min nye venn tørket maskara som rant nedover kinnene mine fikk jeg reiseminner for livet.

Manda la lluvia con un rosio de tu amor..
(jeg sliter vist litt med spansk rettskrivning, men jeg har blitt bedre på gassisk..)

Takk

Det er mye som skulle vært skrevet i det nye året. En god jul hilsen til eventuelle lesere, ønsker om godt nytt år, en liten 2010 kavalkade kunne vært på sin plass, dessuten har jeg for første gang på lenge nyttårsforsetter. Gode forsetter. Jeg kunne absolutt delt de med andre.

Men denne bloggen har endt opp med å bli et sted for sporadiske innlegg av varierende kvalitet, og den er i liten grad i stand til å følge det store hendelsene i mitt liv. Jeg fikk f.eks kjærste sommeren 2010, men det har aldri blitt publisert. Og for ikke lenge siden var jeg hjemme på juleferie, en luksus mine NMS-forgjengere bare kunne drømme om. Hjemreise etter kun 3 måneders arbeid. Ja, sånn har verden blitt.

Som dere nok forstår så er det mange innlegg som kunne vært skrevet. Men veldig lenge har jeg tenkt at jeg skulle skrive dette. En hyllest, med lykkeønskninger, til min “du er mitt alt i livet” fra i fjor. For det var hun faktisk; kollega, reisekamerat, korrekturleser, kokk, diskusjonspartner, samboer, assistentlærer/hovedlærer, lystenner (både i faktisk og overført betydning), motspiller (som alltid vant), utlåner av bøker og annet praktisk utstyr (særlig på reiser), filmfremviser, sitte-på-vasken-og-skravle-venn, gartnerassistent og hovedansvarlig for dyreholdet (selm om det riktignok ikke var våre dyr).

Det var rett og slett ikke mye jeg gjorde alene i fjor, ikke en gang å rydde skadedyr av veien trengte jeg (jeg måtte riktignok slå dem, men der sluttet også min oppgave, rydde de bort gjorde hun). Det var bare en gang når kjøkkenet var innvadert av en stakkarslig liten møll høyt oppe med lyskrona at hun lukket døra og gikk.  

Ja jeg ble litt lei av henne. Jeg gikk turer for meg selv der jeg tenkte Gud hvordan skal dette gå. Jeg gav pent uttrykk for at jeg iblant kunne tenke meg litt mer alenetid. Og Gud vet, at hadde hun ikke vært som hun var så hadde det aldri gått bra, for hun trakk seg pent unna når jeg trengte det og stilte likevel opp når jeg hadde behov for det. Like blid.

Det er ikke til å legge skjule på at det hele var en underlig liten konstellasjon. To ikke så unge, litt sære enslige damer i et hus langt inne på det gassiske høytliggende bondeland. Ute av stand til å kommunisere stort med andre enn en og annen utvalgt kollega med særlige kunnskaper innen internasjonale og nordeuropeiske språk.

Men nå, nå savner jeg henne. Når saker skal skrives eller fremgangsmåter diskuteres. Eller bare når tid skal slås i hjel. Hvor ble det av hun som skal ha så mye rart i kaffen? Hun som tiltrekker seg alle loppene? Hun som alltid er klar for en dans?

Nå har hun reist til andre marker. Til andre eventyr og andre kolleger. Ja, tilogmed andre samboere og andre motspillere. Men når Gud vil så møtes vi nok igjen. 

Lykke til!

Hipp hipp Hurra

Det var en lørdag midt i mellom min bursdag og Jonas sin bursdag (gratulerer med dagen, jeg tenkte på deg!) at Madagaskar fikk sin/ gikk inn i (hvordan omtaler man egentlig en slik overgang?) 4. republikk. Og det ble feiret med det heftigste fyrverkeriet jeg noen gang har sett og hørt (Ja, for det ble plutselig tydelig at det er strenge restriksjoner på lydnivået på fyrverkeriet der jeg kommer fra).

For dere som ikke er helt informert så er Madagaskar midt i en politisk krise som begynte med et kupp i 2009 og nå for slett ikke lenge siden ble det av overgangsregjeringen avholdt valg med 52% prosents oppslutning hvor noen og 70% sa ja og noen og 20% sa nei, og dermed var det duket for en ny republikk (og det er ikke sant som NRK og TV2 sa at i følge den nye grunnloven kan presidenten velges for 35 år av gangen). Og dette ble altså feiret, på samme dag som åpningen av det nyrestaurerte lampan'ny tanana, rådhuset, samme helg som Jonas og jeg ble 29 år, og det var feststemning i gatene. Ja, det var faktisk det selv om de fleste løfter trist på skuldrene og lar livet gå sin gang. "Mampalahelo", sier de når vi snakker om politikk. "Det gjør en trist". "Stakkars Madagaskar". "Folk mister jobbene sine" Og sånn er det altså. Det er en misvisende overskrift på dette innlegget. For ved overgangen til den 4. republikk er Madagaskar i dyp krise. Flotte raketter til tross.

Litt av hvert fra livet

 

Jeg har ikke vært så flink til å blogge i dest siste, og jeg har trodd det har vært fordi jeg ikke har tatt bilder. Bilder sier som kjent mer enn tusen ord, og hvis man er for lat til å skrive eller ikke vet hva man skal si så er det kjekt med bilder. En liten kikk inne på kameraet viste overraskende nok bilder fra flere ulike situasjoner jeg har vært så heldig å få være midt oppi. Så er kommer det en liten bildeserie:

Glade barn som får besøk av det offisielle Norge.

Deilig bursdagsdessert! Og appropo bursdag (for dette er ikke min bursdag), takk til alle dere som huska min bursdag!!

   

På en helgetur til Andasibe møter vi, i en sving i en oppoverbakke, mye lastebil og lite vei.

 

Og når vi er vel fremme i Andasibe og nasjonalparken kan lemurjakten begynne.

 

Godt helgeturselskap passerer elv.

Verden er full av ressurser..

Under et søk på jakt etter smarte miljøvennlige produkter på nett dukker dette opp: http://www.norskdesign.no/open-class/2-prize-jani-sanitary-towel-article14156-446.html Sanitetsbind laget av vannhyasinter.

Og hadde jeg vært som ei jeg kjenner som alltid har kameraet i sekken kunne jeg blogga bilder av hvordan dammen i Antsirabe er full av vannhyasinter og av alle menneskene som drar plantene opp, legger de på oksekjerrer og kjører de av gårde. Jeg tror noe blir brukt til dyrefor, men plagen kan vistnok ha flere bruksområder. Det gjelder nok med vannhyasinter som med så mye annet  her i verden, å se den berømte halvfulle koppen (i motsetning til den halvtomme som uttrykket sier). Verden er full av muligheter for den som tror.

Markedet i Antsirabe

Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg inbiller meg at noen en gang fortalte meg at Ravalomanana satte i gang et prosjekt for å få bygd “markedshus” over hele Madagaskar. Markedsplasser med tak over. Uansett, sant eller ikke, iallfall har de lenge holdt på med å bygge et markedshus i Antsirabe. Og en gang mellom nå og sist jeg var der har det blitt tatt i bruk.

På rekke og rad med fine nye disker og god plass mellom hver bod stod selgerne i det nye huset. Alt var systematisk inndelt. Stoffavdelingen ledet over i klesavdeling som igjen gikk over i sko avdelingen. Og med en liten gate i mellom kom bananene, mangoene, og videre grønnsakene, gullrøttene og potetene. Sinkarbeidene, redskapene og tauene osv. Fantastisk. Rent og delikat. Og best av alt, det går an å gå elegant forbi hele kjøttavdelingen nesten uten å engang kjenne lukta av kjøtt og fisk.

Jeg er en markedsjente. Ikke fordi jeg handler så skrekkelig mye, men fordi jeg syns det er helt knall å kunne kjøpe akkurat så mange kopper jeg vil med peanøtter og bare helle de ned i kurven. Mangoene legges også rett i kurven. Vil du ha den eller den sorten mango? Godt modne eller litt mindre modne? En halv kilo gullrøtter? Nei, bare en kvart kilo? Ok, værsågod. Hva er egentlig dette for noe? Aha, hvordan skal det spises. Mhm.. Personlig service, ingen unødvendig pakkeplast, du kan sjekke kvaliteten skikkelig og du kan kjøpe akkurat så mye eller lite du vil. Alt lett tildekket fra solens varmende stråler. Hadde jeg vært gammel lurer jeg på om jeg kanskje ville vært av den “alt var bedre før” typen. Før Norgesgruppen, før 7-11. Jeg vet maten har blitt billigere, men har den ikke også blitt litt kjedligere å kjøpe? Mulig at ja takk begge deler hadde vært den beste løsningen.. Og så har vi jo Bondens Marked. Hurra!

 

Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg kameraet, for jeg viste ikke at markedet skulle være så flott akkurat denne lørdagen. Men jeg kan jo illustrere innlegget med noen av helgens innkjøp.

En dag skal jeg slutte å kjøpe sinkting for jeg har jo strengt tatt ikke bruk for de. Men den dagen har vist ikke kommet helt enda, og disse to lampene snek seg ned i kurven.

Disse tre er ikke kjøpt på markedet, men har nok heller stått i skapene i mange år. Leier man deg inn i en ny leilighet på den gamle skolen åpenbarer det seg nye, gamle skatter i kjøkkenskapene. Disse tre står i 1 øst. Leiligheten vil definitivt ta seg bedre ut etter en grundig renovasjon, men jeg håper ansiktsløftet klarer å kombinere moderne, gammelt og historisk. Iallefall litt. Og at disse tre og deres venner får bli boende. Hilsen hun med bestemorstilen.

Framtida

Du burde gruble litt mer på framtida sa jeg til Pål og det er igrunn ganske sant. Pål tenker så merkelig lite på framtida. Det virker iallefall sånn på meg.

Hos meg er fremtida veldig dagsaktuell. Det har den alltid vært. Når jeg var liten var målet å bli stor. For det var lissom målet med livet trodde jeg. Å bli stor og klok. For de voksne viste hvordan verden hang sammen. Det trodde jeg. Og jeg skulle ha en gård og mann og mange barn. Og så skulle jeg helst ikke ha bil.

Etterhvert forstod jeg at man ikke forstår alt selv om man blir stor. Men jeg ville fortsatt ha en gård.

Og så, etter et halvt år på bibelskole i Mexico forstod jeg at det ikke alltid er helt sunt å ha så bastante planer for framtida. Ting blir ikke alltid sånn man tror og dessuten var det en som fortalte meg at “Mine veier er høyere enn deres veier og mine tanker er høyere enn deres tanker” og jeg bestemte meg for å tro at hans planer for framtida var bedre enn mine. Og med det anla jeg en mer “vi tar det som det kommer holdning” til livet. Noe jeg tror var veldig sunt for meg.

Men likevel så tenker jeg stadig på framtida. Og en hver avgjørelse tas i lys av hva jeg tror framtida kan bringe eller ikke bringe. Jeg er spesielt redd for ting som helt kan lukke døra for muligheter i framtida. Selv om jeg og ser at jeg begynner å nærme meg en alder hvor det er på tide å velge litt mer langvarig. En jobb som man kan ha en stund for eksempel. Eller en plass man kan bo mer enn et år.

Siden vi nå snakka bittelitt om framtida så slo det meg at jeg som tenker så mye på framtida og grubler så masse på hva som kan skje dersom eller hvisom, sikkert kommer til å bli litt bitter som gammel. Kanskje kommer jeg til å tenke på alle mulighetene og alle drømmene jeg har hatt som ikke ble noe av..? Jeg hadde f.eks en drøm om å gifte meg før jeg ble 18. Og for alt jeg vet blir jeg kanskje aldri gift. Det har iallefall vært en aktuell tanke lenge.

Men, så kom jeg på, her framtidstankene passerte på rekke og rad, at hvem skulle trodd når jeg var liten og sjenert og drømte om mann og gård at jeg skulle tørre å reise alene til Madagaskar, og at jeg skulle sitte her en novemberdag i 32 varmegrader og skrive om framtidstanker? Eller hvem skulle trodd at jeg som hata skolen skulle ta en master i pedagogikk og drømme om en doktor. Det hadde jeg virkelig ikke drømt om i min barndom. Så hvem vet hva framtida ellers kan bringe? Det kan iallefall fort vise seg å være ting jeg ikke kan komme på å tenke på i dag. På godt og vondt. Så stemte det som han sa at mine tanker ikke var så høye. Og sålangt er jeg godt fornøyd med de som var høyere.

- Og overalt i verden finnes det fine roser som lukter godt, og hvis man kan glede seg over det så har man iallefall noe som man med sikkerhet kan glede seg til i framtida.