Opprydding

For ei som i to år ikke har trengt å vaske hus, vaske klær eller ta oppvaska kan det noen ganger være litt vrient å få ting gjort. Forefallende arbeid. Det er en god stund siden jeg tenkte at bloggen min var veldig mørk og dyster, og muligens enda lenger siden jeg ikke lenger var 28. I dag fikk jeg endelig gjort noe med det. Hurra! Det ble kanskje ikke det mest spenstige i verden, men jeg må faktisk lage min egen kveldsmat selv, og da kan man ikke sitte og blogge hele kvelden.
Til informasjon kan jeg jo også nevne at Pål snart kommer på besøk, at jeg fortsatt bor i Tana, at jeg skal ha ferie om mindre enn to uker. Og sist men ikke minst, jeg har blitt tante til en liten gutt! Hvis foreldrene hans hadde sendt meg bilde så kunne jeg vist han fram, men nå må jeg bare nøye meg med å si at han er kort og rund og veldig søt! Men det står glass og ramme og venter på han. Og han skal få mer bloggplass når vi har blitt litt bedre kjent. Fram til nå har han bare vist fram sitt søvnige fjes på Skype, uten å si ett ord.

Lest (sett) i avisa 1:

Bilde av Knut Storberget og Vidar Refvik, pressekonferanse, en engasjert Storberget og to engangskopper med kaffe. Det forekom meg å være typisk norsk. En minister med take-away-kaffe på pressekonferanse.

Jeg burde sikkert vært mer opptatt av saken. Eksplosiv økning i anmeldte seksualforbrytelser. Seksualforbrytelser er ille om det så bare er en. Men jeg lar meg vist ikke opprøre så lett. Etter en oppheta debatt om verdens urettferdighet under en middag på tirsdag unnskyldte vår gassiske venn seg for det han mente var vulgære uttalelser. Men kanskje var det helt på sin plass. Det vil jeg heller si. Her jeg bor er det alt for lite banning og sverting og banking i bordet. Alt for få vulgære uttalelser om skyld og ansvarsfordeling. Jeg tipper det stormer i kommentarfeltene i norske nettaviser om temaene som ble diskutert over take-away-kaffen. Samtidig som den høye autoritet for overgangsstyret på Madagaskar kjører sikkerhetsmessig i sin karavane gjennom Antananarivos gater. Tro om han leser kommentarfeltene langs veien? De gamle menn uten hus. De små barn som tjener familiens inntekt.

Bildet er fra Antsirabe

Welcome

For ei som har tatt på stilongsen, ullsokkene, ullskjerfet og Bergansjakka* er knall å komme til en restaurant som fyrer med ved i to rom (hvis man ser bort fra miljøaspektet..). Riktig nok likte jeg Zandinas fra før. Og jeg liker den ikke noe mindre nå. God pizza, varmt, veldig hyggelige servitører og trådløst internett. Tror jeg skal bli her i kveld.

På jakt etter Zandinabilder på nettet, fant jeg heller denne siden: http://madagascarantsirabe.misy.info/
Sjekk de fine bildene. Kanskje på tide å legge ferien til Antsirabe? Kulde til tross, Madagaskar er vakkert. Og jeg kan garantere god pizza!

* Klok av erfaring pakket jeg litt lurere til avreise nr to, og selv om jeg kler på meg mer klær enn de fleste ser jeg iallefall smartere ut enn Lene og jeg gjorde i fjor. Ingen ullsokker, skjørt og småsko på nasjonaldagen i år..

Tulear by night

Etter en lang og strevsom tur fra Antsirabe til sørøstkysten, i en bil full av rare lyder som truet med å la oss bli stående gatelangs i mørket noen mil unna målet, går en trøtt og mett gjeng gatelangs i et uopplyst Tulear sentrum og ser på stjernene. Jeg forteller at i Norge nå blir det nesten ikke mørkt. Vi ler litt av det, og lurer på hvordan det skal gå med nattesøvnen til vår kollega som snart skal sitte på AirFrance flyet på vei til Gardermoen. Jeg tenker på lange, lyse sommerkvelder, bål, grilling og bading. Den friske Tulearvinden rusker oss i håret. Stjernene glitrer på sitt klareste. Noen nynner på en sang. Hvert sted har virkelig sin sjarm.
Madagaskar kan sjarmere de fleste!

Noen dager

Det finnes dager da man lurer på hva man egentlig driver med. 
Dager da man er motløs og synes ingenting går fremover. 
Forventingene om hva man kan gjøre og hva det er mulig å gjøre er skyhøye. 
Det finnes dager da man føler at man ikke er i nærheten av å nå målene.
Det finnes dager da man synes man er elendig både til å samarbeide og skape relasjoner.
Og har jeg egentlig evnen til å skape engasjement?

Men det finnes også dager sitter man på gode møter med gode kolleger og legger framtidsvisjoner og gode planer. Dager da man ser med beundring på kollegene sine. Det finnes dager da man ler og skråler.  Og sist men ikke minst så finnes det dager da man står med resultatene i hånda.
Dager da man ser at man har vært med på noe stort.

Og så finnes det helt andre dager.
Dager da man kjøper hytte i Re. Dager da man går på danseforestilling på Madagaskars nyeste konsertscene. Dager da man oppdager en ny restaurant.
Dager man går til jobben og møter smilende avisselgere på hvert gatehjørne. 
Dager da man møter gode venner på en bar. Dager da man går på Tarika Be konsert, eller tilfeldigvis snubler over en utstilling av gassiske tegneserietegnere.
Dager da man drikker deilig, gassisk, søt kaffe på en fortaussjappe.

Men det finnes også enda andre dager. Dager man savner Pål. Dager søsteren har termin.

Og så finnes det dager, som i dag, da man kommer til Antsirabe en sein ettermiddag og plutselig innser at dager tar slutt. At det kommer en dag da dagene blir annerledes. Dager uten sirisser og leende gassere. Det kommer en dag da man skal se tilbake på dagene. Det finnes dager da man bestemmer seg for at man må ta fatt i dagene og forme de som man vil.

Det er så skrukkelett å bli litt frustrert i et liv der man språklig bare delvis henger med, og lite blir gjort akkurat sånn jeg ville gjort det. Der informasjonsprosedyrene gjør at hvemsomhelst blir dårlig på planlegging, og en hel bataljons arbeid helst skal gjøres av noen ganske få.

Det er ingenting som er nok, pleier jeg å si når vi er på skolebesøk. Ikke hjelpen dere kan få av oss, ikke kunnskapen hverken vi eller dere har. Vi må likevel gjøre noe, og glede oss og være stolte over de resultatene vi ser. Selv om de er små, og drømmene er store.
Jeg bør lære meg å leve det jeg lærer.

Motløshet kommer ikke fra Gud, sa en mann på en tale jeg lasta ned fra ITunes.
Jeg vet det er sant. Jeg vet hvor jeg kan gå.
Da kan noen dager bli fylt av visdom. 
Noen dager bli fylt med sprell. Noen dager med resultater. 
Ja, Gud veit hva dagene vil bringe.

Det finnes selvfølgelig hundrevis av andre dager. Og en dag skal jeg fortelle dere om en helt vanlig dag når man er ute og går gatelangs i Antananarivo. For det er sikkert ikke alle som vet hvor fantastisk vakkert, hyggelig, oppmuntrende og vanskelig det er. Men det får bli en annen dag. Her kommer noen dager i bilder:

Workshopdeltakere fra tre supre workshopdager i april

Niese, fra en dag da hele familien (bortsett fra meg) + Pål besøkte hytta som jeg senere kjøpte (ja, jeg stoler på familien;)

  
Helgetur til Fandriana, gode venner, rusletur og piknik på rismarkene

 
Skolebesøk med gruppearbeid: “Skriv ned navn og kontaktinformasjon til døve og blinde barn dere kjenner som ikke går på skole”
 

Besøk av Est(h)er

Danseforestilling den dagen vi sa hade til Ester

Politikk og sånn

Jeg leste avisa og tenkte: Jeg skal skrive et blogginnlegg som består av en setning: Liker ikke oljesand."

Men så tenkte jeg videre at det er da litt rart å sitte i et land hvor folk har slitt i to år med et styre som gjør lite for å bringe utvikling til folk og land og så skrive om oljesandutvinning i Canada.

Men en samtale med en taxisjåfør er betegnende for mitt og lokalbefolkningens politiske engasjement.

Taxisjåfør: Det er kaos ved Anosy. Det er demontrasjon.
Monika: Jaha? Hvem demonstrerer? Lærerne som er i streik?
Taxisjåfør: Nei, det er 3 mouvance (oposisjonen).
Monika: Jaha, og hva demonstrerer de for? Er det den generelle situasjonen eller er det noe spesielt som har skjedd.
Taxisjåfår: Nei, jeg vet ikke. Jeg er lei av politikk. Jeg følger ikke med.
Monika: Ja, det er triste greier. Det skjer lite og hvis noe først skjer vender det likevel snart tilbake til det gamle.
Sjåfør: Ja. det er sånn det er.
Monika: Krisen har vart lenge.
Sjåfør: Ja.

Og så var samtalen over. Ingen ting om muligheter eller umuligheter. Personer eller saker. Bare en kort og uengasjert fortelling om hvor lite man opplever at politikk er noe som angår folk og en enighet om situasjonens tristhet.

Og sånn går dagene. De som har en jobb klarer seg. Andre sliter. Offentlige tjenester og infrastruktur blir gradvis dårligere. Vi som har penger rister på hodet, går på restaurant og irriterer oss over oljesand og verdens urettferdighet. Men skriver ingen flammende innlegg om politikk, fattigdom og urettferdighet på Madagaskar.

Slik vi burde gjort.

- Hvordan kan vi sitte å se på at et av verdens vakreste land blir vannstyrt? Hvorfor graves det ikke dypere for å finne ut hvem som er ansvarlig for at ingen ting skjer?

Hvorfor roper ikke folk høyere om det de vet om forbindelser, korrupsjon og uærlighet?

Hvordan klarer denne krisen å passivisere oss alle?

Ferielandet Madagaskar…

Kan anbefales!!

Idyll ved sjøen                                        Idyll i byen

Bungalow i Ankarafantsika National Park                    Krokodillejakt
med Sifakalemurer i trærne