Dette er Madagaskar

Pål har kjøpt nytt kamera, og det er definitivt han som har tatt mest bilder i ferien. Han er også flinkere til å ha kameraet meg seg, som jo er en forutsetning for at bilder skal bli tatt.
Her kommer fire bilder som viser et lite stykke Madagaskar.


Jeg har sagt, det før og jeg sier det igjen, det er fantastisk å kjøpe ting rett ut av en diger sekk eller kurv. Hvor mange kopper skulle du ha sa du?

En høne kan man ha med seg over alt. Fire dager på kanotur sa dere? Vi tar med oss en høne så har vi ferskt kjøtt til siste dagen.
Ser dere hønemor?

Rene klær kan man henge overalt. Er de vaska så er de rene. Så enkelt er det.

Pølser, anyone?

Hverdagsglimt

Så var hverdagen tilbake, og det har slått meg noen ganger etter ferien at vi trenger ferie og avbrekk. Jeg hadde tendenser til å være lei og frustrert før ferien, og følte iblant at ting gikk tregt både med meg og andre. 4 uker med ferie, og alt ser annerledes ut. Det er en måned og to dager til skolestart på Madagaskar og 2011/2012 blir et veldig annerledes skoleår for mange barn. Fem FLM skoler skal etablere en avdeling eller ressursrom for blinde.Seks skoler skal gi det samme tilbudet til døve. Flere skoler ønsker å være med og ha lignende prosjekter, men venter fortsatt på en avgjørelse fra skolens styringskomite. Hver skole vil få støtte til å ansette en eller to lærere som har fått videreutdanning i  undervisning for døve eller blinde, i tillegg til å ha sin egen klasse vil hver av de døve eller blinde elevene få undervisning tilpasset sine behov av en spesialpedagog.  Dette er en stort og vanskelig prosjekt, skolesystemet gir ikke nok rom for fleksible løsninger. Hverken økonomiske, faglige eller bemanningsmessige ressurser strekker til. Likevel, jeg har vært på møte i Mahajanga i 3 dager med en motivert gjeng med skoleledere og lærere. Og jeg har virkelig tro på at denne gjengen kommer til å se resultater de neste årene! Det blir ulidelig spennende, og en tanke som har vært litt fraværende de siste to månedene er på vei tilbake, “Skal jeg virkelig reise fra det her??” Hva kan jeg gjøre for å slippe å gi helt slipp på alt?” “Hvor fort kan jeg reise tilbake?”

I de omgjorte SHALOM-lokalene har vi hørt foredrag og diskutert tre hyggelige dager til ende. Og jeg syns det er lov å skryte av at jeg for første gang helt alene har holdt et langt gassisk foredrag. Og siden gasserne er så hyggelige og inkluderende så har jeg fått skryt. 

 

Rektor på Vohiposa mottar et diplom for innsatsen hun har gjort med å gjøre Vohiposa til en grønn og inkluderende skole. Hvis dere en dag er på vei mellom Ambositra og Fianarantsoa så er det verdt å kjøre innom Vohiposa!

 

En liten markering av den nye skolen i Mahajanga.

En riktig så fin skole som skal gi plass til barn av alle slag.

Så var Mahajanga-turen over og som seg hør og bør fortet alle seg til markedet for å handle. Ingen gassere reiser på tur uten å ha med seg “frø-fra-veien” når han kommer hjem. Som alle andre har jeg også kjøpt ett anstendig antall kilo med deilige søte Mahajanga-appelsiner.

Ferienytt

Det er ferietid. Vi har vært på reise i snart fire uker. Det er vanskelig å gjengi det vi har sett i et lite blogginnlegg, for Madagaskar er et fantastisk vakkert land. Fullt av hyggelige mennesker, fasinerende dyr og spennende veier. I kveld er vi derfor bare litt kjedelige og praktiske og forteller kronologisk om hvor vi har vært, hvor vi er og hvor vi skal. Forhåpentligvis blir det flere innlegg etterhvert, selv om erfaring tilsier at det er lettere å tenke på blogging enn å faktisk gjøre det.

Ok, Ferien kan i hovedsak deles i to. En tur til Morondava sammen med Erlend og Anette, og en tur til Maroansentra/Masoala. Morondavaturen startet i Miandrivazo, med en tredagers kanotur nedover Tsiribinahelva, hvor vi sov på sandbanker om nettene og speidet etter fugler og krokodiller om dagene. Fra Belo sur Tsiribinha reiste vi videre til Nasjonalparken Tsingy Bemaraha i 4x4. Tsingy er et et fjellområde og turen innebar klatring og det enkelte vil karakterisere som lek med døden (les: høydeskrekk). Etter Tsingy dro vi til Morondava, en kystby på sørøst-Madagaskar kjent for sine Baobabtrær.

 
Veldig koselig å være på tur med Erlend og Anette, seile nedover elva og se på landsbylivet.

Ned i grotter og opp på fjell. Utsikten var fantastisk!

 
Baobab.

Etter Morondavaturen hoppa vi på flyet til Maroansetra. En liten by nordøst på Madagaskar, og den byen i landet som har høyest luftfuktighet. Her finner vi også Madagaskars største vernede skog, nasjonalparken Masoala. Området er frodig og fullt av spennende pirathistorier, fantastiske strender, tusen år gammel regnskog, hump-back-whales, delfiner, rare dyr og selvfølgelig lemurer. Her har vi sett den merkelige leaftailed gekkoen, helmet vanga og verdens minste kamelon. Vi har bodd fire dager på et lodge i Nasjonalparken, en natt i telt på Nosy Mangabe, og i Maroansetra har vi reist på tur til vanlije/kanel/nellikplantasjer, drikket lokalt brygget vin og syklet gjennom elver og skoger på leting etter veien hjem. Nå sitter vi i solnedgangen på Masoala Resort og ser på fiskerlivet nede på stranden, drikker kokosnøttmelk og øl og feirer Monika og Pål, ett år.

Nosy Mangabe og en fisker.

 
Her og fru belgisk turist synes dette stedet er Madagaskars vakreste, og anbefaler ALLE å reise hit!

Antananarivo

Bønner, mais og tørka småfisk pent presentert på bakkeplan.

Analakely-området sett ovenfra

Erlend og Anette har balkong med fantastisk utsikt!

Lest i avisa 2:

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei
av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske.
Jeg har erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.
Hans Børli

Man kan gruble over fattigdom. Og man kan gruble over rikdom.
Dette diktet passer til grubleriene.



En enkel mann fra landet: Vår kunnskapsrike guide i "Jardin de la Nature" i Ambatolampy. Hagen er vel verd et besøk, som så mange andre steder i dette landet som er fylt av stor natur og store mennesker.

Opprydding

For ei som i to år ikke har trengt å vaske hus, vaske klær eller ta oppvaska kan det noen ganger være litt vrient å få ting gjort. Forefallende arbeid. Det er en god stund siden jeg tenkte at bloggen min var veldig mørk og dyster, og muligens enda lenger siden jeg ikke lenger var 28. I dag fikk jeg endelig gjort noe med det. Hurra! Det ble kanskje ikke det mest spenstige i verden, men jeg må faktisk lage min egen kveldsmat selv, og da kan man ikke sitte og blogge hele kvelden.
Til informasjon kan jeg jo også nevne at Pål snart kommer på besøk, at jeg fortsatt bor i Tana, at jeg skal ha ferie om mindre enn to uker. Og sist men ikke minst, jeg har blitt tante til en liten gutt! Hvis foreldrene hans hadde sendt meg bilde så kunne jeg vist han fram, men nå må jeg bare nøye meg med å si at han er kort og rund og veldig søt! Men det står glass og ramme og venter på han. Og han skal få mer bloggplass når vi har blitt litt bedre kjent. Fram til nå har han bare vist fram sitt søvnige fjes på Skype, uten å si ett ord.

Lest (sett) i avisa 1:

Bilde av Knut Storberget og Vidar Refvik, pressekonferanse, en engasjert Storberget og to engangskopper med kaffe. Det forekom meg å være typisk norsk. En minister med take-away-kaffe på pressekonferanse.

Jeg burde sikkert vært mer opptatt av saken. Eksplosiv økning i anmeldte seksualforbrytelser. Seksualforbrytelser er ille om det så bare er en. Men jeg lar meg vist ikke opprøre så lett. Etter en oppheta debatt om verdens urettferdighet under en middag på tirsdag unnskyldte vår gassiske venn seg for det han mente var vulgære uttalelser. Men kanskje var det helt på sin plass. Det vil jeg heller si. Her jeg bor er det alt for lite banning og sverting og banking i bordet. Alt for få vulgære uttalelser om skyld og ansvarsfordeling. Jeg tipper det stormer i kommentarfeltene i norske nettaviser om temaene som ble diskutert over take-away-kaffen. Samtidig som den høye autoritet for overgangsstyret på Madagaskar kjører sikkerhetsmessig i sin karavane gjennom Antananarivos gater. Tro om han leser kommentarfeltene langs veien? De gamle menn uten hus. De små barn som tjener familiens inntekt.

Bildet er fra Antsirabe