Welcome

For ei som har tatt på stilongsen, ullsokkene, ullskjerfet og Bergansjakka* er knall å komme til en restaurant som fyrer med ved i to rom (hvis man ser bort fra miljøaspektet..). Riktig nok likte jeg Zandinas fra før. Og jeg liker den ikke noe mindre nå. God pizza, varmt, veldig hyggelige servitører og trådløst internett. Tror jeg skal bli her i kveld.

På jakt etter Zandinabilder på nettet, fant jeg heller denne siden: http://madagascarantsirabe.misy.info/
Sjekk de fine bildene. Kanskje på tide å legge ferien til Antsirabe? Kulde til tross, Madagaskar er vakkert. Og jeg kan garantere god pizza!

* Klok av erfaring pakket jeg litt lurere til avreise nr to, og selv om jeg kler på meg mer klær enn de fleste ser jeg iallefall smartere ut enn Lene og jeg gjorde i fjor. Ingen ullsokker, skjørt og småsko på nasjonaldagen i år..

Tulear by night

Etter en lang og strevsom tur fra Antsirabe til sørøstkysten, i en bil full av rare lyder som truet med å la oss bli stående gatelangs i mørket noen mil unna målet, går en trøtt og mett gjeng gatelangs i et uopplyst Tulear sentrum og ser på stjernene. Jeg forteller at i Norge nå blir det nesten ikke mørkt. Vi ler litt av det, og lurer på hvordan det skal gå med nattesøvnen til vår kollega som snart skal sitte på AirFrance flyet på vei til Gardermoen. Jeg tenker på lange, lyse sommerkvelder, bål, grilling og bading. Den friske Tulearvinden rusker oss i håret. Stjernene glitrer på sitt klareste. Noen nynner på en sang. Hvert sted har virkelig sin sjarm.
Madagaskar kan sjarmere de fleste!

Noen dager

Det finnes dager da man lurer på hva man egentlig driver med. 
Dager da man er motløs og synes ingenting går fremover. 
Forventingene om hva man kan gjøre og hva det er mulig å gjøre er skyhøye. 
Det finnes dager da man føler at man ikke er i nærheten av å nå målene.
Det finnes dager da man synes man er elendig både til å samarbeide og skape relasjoner.
Og har jeg egentlig evnen til å skape engasjement?

Men det finnes også dager sitter man på gode møter med gode kolleger og legger framtidsvisjoner og gode planer. Dager da man ser med beundring på kollegene sine. Det finnes dager da man ler og skråler.  Og sist men ikke minst så finnes det dager da man står med resultatene i hånda.
Dager da man ser at man har vært med på noe stort.

Og så finnes det helt andre dager.
Dager da man kjøper hytte i Re. Dager da man går på danseforestilling på Madagaskars nyeste konsertscene. Dager da man oppdager en ny restaurant.
Dager man går til jobben og møter smilende avisselgere på hvert gatehjørne. 
Dager da man møter gode venner på en bar. Dager da man går på Tarika Be konsert, eller tilfeldigvis snubler over en utstilling av gassiske tegneserietegnere.
Dager da man drikker deilig, gassisk, søt kaffe på en fortaussjappe.

Men det finnes også enda andre dager. Dager man savner Pål. Dager søsteren har termin.

Og så finnes det dager, som i dag, da man kommer til Antsirabe en sein ettermiddag og plutselig innser at dager tar slutt. At det kommer en dag da dagene blir annerledes. Dager uten sirisser og leende gassere. Det kommer en dag da man skal se tilbake på dagene. Det finnes dager da man bestemmer seg for at man må ta fatt i dagene og forme de som man vil.

Det er så skrukkelett å bli litt frustrert i et liv der man språklig bare delvis henger med, og lite blir gjort akkurat sånn jeg ville gjort det. Der informasjonsprosedyrene gjør at hvemsomhelst blir dårlig på planlegging, og en hel bataljons arbeid helst skal gjøres av noen ganske få.

Det er ingenting som er nok, pleier jeg å si når vi er på skolebesøk. Ikke hjelpen dere kan få av oss, ikke kunnskapen hverken vi eller dere har. Vi må likevel gjøre noe, og glede oss og være stolte over de resultatene vi ser. Selv om de er små, og drømmene er store.
Jeg bør lære meg å leve det jeg lærer.

Motløshet kommer ikke fra Gud, sa en mann på en tale jeg lasta ned fra ITunes.
Jeg vet det er sant. Jeg vet hvor jeg kan gå.
Da kan noen dager bli fylt av visdom. 
Noen dager bli fylt med sprell. Noen dager med resultater. 
Ja, Gud veit hva dagene vil bringe.

Det finnes selvfølgelig hundrevis av andre dager. Og en dag skal jeg fortelle dere om en helt vanlig dag når man er ute og går gatelangs i Antananarivo. For det er sikkert ikke alle som vet hvor fantastisk vakkert, hyggelig, oppmuntrende og vanskelig det er. Men det får bli en annen dag. Her kommer noen dager i bilder:

Workshopdeltakere fra tre supre workshopdager i april

Niese, fra en dag da hele familien (bortsett fra meg) + Pål besøkte hytta som jeg senere kjøpte (ja, jeg stoler på familien;)

  
Helgetur til Fandriana, gode venner, rusletur og piknik på rismarkene

 
Skolebesøk med gruppearbeid: “Skriv ned navn og kontaktinformasjon til døve og blinde barn dere kjenner som ikke går på skole”
 

Besøk av Est(h)er

Danseforestilling den dagen vi sa hade til Ester

Politikk og sånn

Jeg leste avisa og tenkte: Jeg skal skrive et blogginnlegg som består av en setning: Liker ikke oljesand."

Men så tenkte jeg videre at det er da litt rart å sitte i et land hvor folk har slitt i to år med et styre som gjør lite for å bringe utvikling til folk og land og så skrive om oljesandutvinning i Canada.

Men en samtale med en taxisjåfør er betegnende for mitt og lokalbefolkningens politiske engasjement.

Taxisjåfør: Det er kaos ved Anosy. Det er demontrasjon.
Monika: Jaha? Hvem demonstrerer? Lærerne som er i streik?
Taxisjåfør: Nei, det er 3 mouvance (oposisjonen).
Monika: Jaha, og hva demonstrerer de for? Er det den generelle situasjonen eller er det noe spesielt som har skjedd.
Taxisjåfår: Nei, jeg vet ikke. Jeg er lei av politikk. Jeg følger ikke med.
Monika: Ja, det er triste greier. Det skjer lite og hvis noe først skjer vender det likevel snart tilbake til det gamle.
Sjåfør: Ja. det er sånn det er.
Monika: Krisen har vart lenge.
Sjåfør: Ja.

Og så var samtalen over. Ingen ting om muligheter eller umuligheter. Personer eller saker. Bare en kort og uengasjert fortelling om hvor lite man opplever at politikk er noe som angår folk og en enighet om situasjonens tristhet.

Og sånn går dagene. De som har en jobb klarer seg. Andre sliter. Offentlige tjenester og infrastruktur blir gradvis dårligere. Vi som har penger rister på hodet, går på restaurant og irriterer oss over oljesand og verdens urettferdighet. Men skriver ingen flammende innlegg om politikk, fattigdom og urettferdighet på Madagaskar.

Slik vi burde gjort.

- Hvordan kan vi sitte å se på at et av verdens vakreste land blir vannstyrt? Hvorfor graves det ikke dypere for å finne ut hvem som er ansvarlig for at ingen ting skjer?

Hvorfor roper ikke folk høyere om det de vet om forbindelser, korrupsjon og uærlighet?

Hvordan klarer denne krisen å passivisere oss alle?

Ferielandet Madagaskar…

Kan anbefales!!

Idyll ved sjøen                                        Idyll i byen

Bungalow i Ankarafantsika National Park                    Krokodillejakt
med Sifakalemurer i trærne

Lykken er

Lykken er å bo på en liten topp som ligger like foran en stor topp med et slott på. Når veien roter seg til og fylles opp av rushtrafikk i alle verdens retninger, enveiskjørte gater uten skilt, okser, skolebarn, avisselgere og alt-mulig-annet selgere og man ikke vet hvor man er eller hvor man skal, da kan man lene reg rolig tilbake vel vitene om at rundt en eller annen sving vil slottet dukke opp og retningen man må kjøre i vil gi seg selv.

Når den ene gasseren bekymret spør den andre om hun vil finne veien hjem, og den andre svarer bekreftende kan man smile betryggende vel vitende om dronningslottets magiske evne til å lede forvirrede utlendinger hjem. 

Bør sies

Har jeg skrevet det på bloggen før min at jeg har gode kolleger?
Jeg har gode kolleger. That's a true blessing.

Ei av de har til og med kastet ut en rotte fra kjøkkenet mitt mens jeg selv stod på en stol ute i stua. Hvor mange sånne finnes det egentlig??