søndag 17. oktober 2010

Små gleder

DSCF2946

Fotballandskamp i hagen der Norges damelag blir slått i støvlene av Madagaskars guttelag. En billett til juleferiring i nærheten av Pål. En uventet reise til Mahajanga. Gode kolleger. Et basseng i sola. 40 hørselshemmede barn som gleder seg over å få gå på skole. En tolk som legger egne kommentarer til søndagens preken. Kremet, hjemmelaget blomkålsuppe og en episode Poirot etter en god søndag.  

 

tirsdag 12. oktober 2010

Mens brødet hever..

IMG_2551

..drikker jeg juice fra vinglass. en herlig billig luksus som alle burde unne seg. I allefall om man har vinglass. Og, ja, jeg baker brød på en helt vanlig tirsdag. Jeg var på Jumbo i går og saumfarte importutvalget på leiting etter grovmel. Fornøyd fant jeg en pakke med “tilsett-bare-vann-brød” og bildet viste et deilig bilde av mørkebrune brød. i dag viste deg seg riktignok at pakken inneholdt kun hvitt pulver, og hva som egentlig var sammenheng mellom bilde og innhold er meg en gåte. Men uansett, brød skal det bli, og mens det hever skal det altså bli blogg. Blogg og brev. For min nevø er blitt lovet brev og tanter må holde det de lover. De må iallefall prøve.

Men, blogg først. Jeg kan fortelle at jeg har blitt en dreven bykjører, jeg har riktignok laget lang kø pågrunn av feil girvalg og noe mindre suksessfull bakkestart, men jeg har ikke kræsja og har ikke blitt hanka inn av politiet for annet enn rutinegrunner. Jeg er igrunn veldig fornøyd med å være tilbake i et bybilde svimse rundt enten til fots eller til bils blant biler og busser og eksos og folk.

En annen ting som er veldig stas er å befinne seg i pedagogikkens land. Who’s education for all? skrev en dame jeg vanka litt rundt en gang, og her stiller man seg i disse dager spørsmålet Who’s inclusive education? ikke fordi vi er imot inklusjon, det er vi ikke (og det er det siste vi vil ha på oss, for vi er faktisk det stikk motsatte), men derimot fordi man noen ganger kan stille spørsmålstegn ved om denne inklusjonen faktisk er det beste for absolutt alle? og er egentlig vi som skal inkludere i stand til å tilby kvalitetsutdanning for alle i det samme klasserommet? og dersom vi ikke er det, hvem er det isåfall det vil gå utover?? Og selv om disse diskusjonene er vanskelige og noen ganger kanskje til og med sårende for noen så er de så utrolig nødvendige og veldig spennende syns jeg. Og dessuten, hvis vi skal klare å skape et samfunn der alle, virkelig alle, får delta med like muligheter, med verdighet og med selvtillit, da  må vi tørre å ta debattene, tørre å prøve, feile, lære osv. Og derfor stortrives jeg med debattene - og ikke minst med debattantene, for de er virkelig ikke noen hvem-som-helst.

Det er altså døve og blindearbeid som står i sentrum i disse dager. Hvordan det skal gjøres, nå og i framtida? Inkludering i vanlig skole? fortsatt drift av spesialskoler? Foreldreopplæring. Hjelpemidler. Oversetting av bøker til blindeskrift osv. Det er mye flott arbeid som gjøres. Men likevel, det er så langt ifra nok.

Rektorene på døveskolene forteller at de har gått til fots for å lete etter og kartlegge døve barn i deres nærområde (som egentlig er et veldig stort område) og de forteller at de har funnet 13, noen 20 andre 40 osv. Og hva gjør de da? Skolene har allerede sprengt kapasitet. Disse barna, mange av de er store barn, bor med familier som ikke kan kommunisere med de, som kanskje ikke vil kommunisere med de, de får gjerne ikke gå på skole.

Hvis man tar inn over seg hva det betyr for et barn å ikke utvikle språk før man er seks, noe som er ganske vanlig for mange av barna på døveskolene, så kan man virkelig ha lyst til å sette seg ned å gråte. Lenge.

Jeg liker ikke så godt å fortelle så mange stakkars-barna-i-afrika-historier, men barn med handicap, barn med spesielle behov, de er sårbare i alle deler av verden, og de er veldig sårbare her.

SFM har starta

Skoleåret på SFM har offisielt starta med leker, spill og sang. Det var veldig hyggelig å være tilbake og også veldig hyggelig å oppdage at veldig mange av fjorårets studenter også var på plass, for å ha sin halvårspraksis i nærområdet.

 

IMG_2501

IMG_2509

IMG_2504

ProVert overvåket starten på passelig avstand, fra kantina, der de også korrekturleste sin nye lærebok og testet ut didaktiske materialer.  

 IMG_2488

Fjorårets produkt.

IMG_2497

Årets produkt.

 IMG_2491

Didaktisk materiale, kan bæres på hodet. 

IMG_2494

- Og brukes til uteundervisning.

mandag 4. oktober 2010

Søndagstur med Ester

En hyllest til smug, trapper, porter og mennesker.. :)

IMG_2410

Ettåring og fotoapparat.

IMG_2413

Hverdagslig.  
 IMG_2416 
Bratt.

IMG_2425

Smalt.

IMG_2434

Frodig.
 IMG_2449
Brunt. 

IMG_2467

Sosialt.

IMG_2469

Vakkert.

søndag 3. oktober 2010

Hus og arbeid

Så var jeg på plass. Og huset er blitt malt. Stort og flott var det før, og enda flottere har det blitt. Grønt, rødt og strøkent, og veldig koselig å flytte inn i. (Størrelsen er den samme, og det er plass til besøk :)

Arbeid:
Jobben begynner også å ta form. Det er mange ting som skjer innenfor det som er mitt arbeidsområde, styrket pedagogisk kompetanse i skolesektoren, og nå er det bare å henge seg på og finne ut hvor og hvordan man best kan gjøre nytte for seg. Mine kolleger skal i løpet av det kommende året gi ut lærebøker i historie og didaktisk materiale,  inkludere blinde og døve barn i vanlige skoler, gi oppfølging og opplæring og inspirasjon til skoler og lærere, styrke samarbeidet med andre organisasjoner som jobber med utdanning, utdanne lærere, lærere for døve og blinde, gjøre oppfølgingsstudier og en hel del andre ting som mange sikkert vet allerede. Heldigvis har jeg mange kolleger.

Og hva blir min rolle? Jeg skal henge meg på som best jeg kan, og prøve å være til nytte. - og kanskje, etterhvert, finner jeg ut at noen trenger meg mer enn andre. Det blir spennende å bli bedre kjent og se hva som skjer. - ta en dag av gangen  i tro på at veien kommer og at man sammen kan gjøre det til en god vei.

Hus:

Kirke- og misjonssenteret på Isoraka

Utsikten fra trappa med hodet litt vridd mot høyre

Fint, grønt kjøkken, med mye fint servise og glass selv etter at noen har vært og lånt.
Tidligere i år stod jeg i NMS-gjenbrukbutikken i Tbg og sa til meg selv at jeg ikke kunne kjøpe det fantastiske, komplette middagsserviset som stod utstilt fordi jeg allerede hadde nok ting på mammas loft. Den lille tristheten som det førte til har hengt i helt til jeg begynte å finne ut hva som fantes i NMS-eie her på øya. Her er det skatter å finne bak mang en skapdør.

På kjøleskapet henger to pene barn og en kjøleskapsmagnet fra min mor. Inne i stua er det plass til mange gjester, mye bøker og ellers annen kos.

lørdag 18. september 2010

Sommerminner

Borte bra hjemme best?
Tja, si det..
Her kommer uansett et knippe bilder fra sommerens aktiviteter:













Håper det blir en varm og fargerik høst hos dere!
Gleder meg til vi ses igjen!

Velkommen hit!

Velkommen hit til denne bloggen som er blitt oppkalt etter min mors Tante Bertha av den enkle grunn at jeg, den gangen bloggen ble oppretta, ikke ville kalle den opp etter meg selv. Tante Bertha kan man lese mer om her, hvis man er interessert i det.

Men, denne bloggen handler ikke om tante Bertha, den handler om meg som ganske nylig har kommet tilbake til Madagaskar for å jobbe for NMS. Jeg skal bo i hovedstaden og jobbe som pedagogisk rådgiver i noe som kalles Grønt Skoleprogram. Mer om Grønt Skoleprogram kan du lese her.


 Grønt skoleprogram jobber for at barna og naturen skal verdsettes og ivaretas.

Fra september i fjor til juli i år var jeg også på Madagaskar, som Fredskorpsdeltaker, og jobbet på den Gassisk-Lutherske kirkens lærerskole, SFM, som ligger i en by som kalles Fandriana. Av den grunn snakker jeg litt gassisk allerede, men ikke mer enn at jeg fortsatt føler meg ganske klønete i sosiale sammenhenger. Jeg kommer over noe jeg skrev i fjor som beskriver godt hvordan det er å være utlending, langt hjemmefra:

“I’m an alian, I’m an Englishman in New York” synger Sting, og jeg tenker at han skulle bare prøvd å være en Oslo-jente i Fandriana. Det må da være enda vanskeligere enn å være Londoner i New York.
Jeg er en utlending, et fremmedelement, en innflytter. Jeg lurer på om det er vanlig når man befinner seg i den kategorien at livet går opp og ned som en berg og dalbane. Jeg tror det. Jeg lever iallefall med store svigninger. Små ting utløser store gleder eller enorm frustrasjon. Jeg føler meg i perioder fullstendig lost, men like etterpå blir jeg overfalt av lykkefølelse fordi jeg har klart å føre en bitteliten samtale, eller fordi noen har tatt seg tida til å prøve å fortelle meg noe selv om jeg ser ut som et spørsmålstegn i det de begynner å snakke.
Jeg bor i verdens vakreste land. Jeg sitter på trappa hver kveld og ser på stjernene og nyter den friske kveldslufta i stummende mørke. Jeg har så mange utrolig bra studenter. Jeg har feira jul på en vakker strand, bada i de mest idylliske jungelkulper og sykla til et utall små landsbyer. Innimellom får jeg nye bylivet i Antirabe eller være med på studietur til Ambalavao. Jeg syns jeg er utrolig heldig som får være her. Samtidig har jeg ikke noe sosialt liv utenom jobben. Jeg har det aldri travelt, jeg...

... og sånn fortsetter det. Jeg prøver å se på denne språksituasjonen som en nyttig erfaring som kan øke min forståelse og respekt for andre i samme situasjon.. – og kanskje deres også.. :)

SFM, Lærerskolen i Fandriana

Ettersom jeg har fått ny jobb, og bloggen min står i fare for å få en større lesergruppe en tidligere, lurer jeg på hvordan jeg skal bruke bloggen. Jeg har revidert den litt de siste dagene, og det er bare noen veldig få innlegg fra tidligere som har fått bli igjen.
Jeg vet ikke helt hvem dere er, dere der ute, og hva dere vil vite. Noen er kanskje interessert i jobben og andre er kanskje mer interessert i hvordan jeg har det. Jeg skal prøve å gi dere litt av begge deler uten å bli utleverende i noen av retningene. Det kan bli vanskelig men dere får heller gi tilbakemeldinger hvis dere ikke er fornøyd. Litt ned på høyre side kan man finne lenker til nyheter om Madagaskar. Ellers så kan jeg også anbefale denne siden her. (Klikk på de orange her'ene)

Min tante Bertha gravde i jorda, og hennes Onkel Gert lagde veier i skogen, og er det ikke det vi alle gjør, her vi går i livet? Vi lever våre enkle liv enten her eller der og gjør små, enkle ting som på godt eller vondt setter små spor her i verden. Sånn er det enten du er bonde på det gassiske høyland, diplomat i SørAfrika, fisker i Oslofjorden, eller pedagog i Antananarivo. Tenk om de fleste av våre spor kan være til glede for andre!