Bara-land

Bara-land ligger på sør-Madagaskar og er landet gasserne forteller om når rare historier skal fortelles til utlendinger. Bara er kvinnemarkedet og kvegtyverienes land. Landet der det er antall okser som gir en mann ære.
Men Bara-land er også landet til den vakre Isalo nasjonalparken, Baobaben, dansen, skole-  og evangeliseringsprosjektet SOFABA og mange andre fine ting.



I Bara-land har de døde større hus enn de levende.
 
Denne mannen drømte kanskje om å bli pilot?
 
Gutta viser gjerne fram sine kilalaka-danseevner til taktfast klapping fra tilskuerne. 

 
Aftenstund i Ankasoaby. “Den glemte by” som noen ville kalle den. En stor og fin by tre timers skranglete kjøring fra hovedveien.
 
Marked i kveldssol.

Stor folkemengde klare for opplysningsfilm om familieplanlegging arrangert av japansk NGO.

Matte-materiell, godt plantet i jorda.
 
Den som planter et tre har skygge når varmen kommer. Mange av skolene i SEMABA "Grønne Skoler Bara” har egne små planteskoler.


Det er godt å ha en hjelpende lærer når bokstaver skal skrives.


Mer informasjon om skolene og prosjetet vi besøkte kan dere finnne ved å besøke nettsidene til SEMABARA.

Bokanmeldelse

I ettermiddag har jeg tilbragt to timer på misjonærbiblioteket. På den tida rakk jeg å lese Berit Dahls bok “Bortsendt” mens jeg lå henslengt på den gamle divanen og snuste inn lukta av eldgamle og ikke fullt så eldgamle bøker og prøvde å se for meg hvordan stedet kunne ha vært den gang små misjonærbarnføtter løp opp de to trappene til 2. etg, inndelt etter kjønn. Det er en sterk bok.

Etterpå fant jeg Ingjerd Finnstad’s bok “Røster fra en taus verden” som jeg også håper er på vei over havet , og snart ligger i posthylla mi. Jeg vet den kommer til å gjøre inntrykk. Like mye som det gjør inntrykk å bli kjent med dagens blinde- og døve arbeid. Like mye som det gjorde inntrykk å ta innover seg hva som egentlig befinner seg bak ordene “forhindre overgrep” som jeg skrev i et dokument om blinde og døve. Like mye som de t gjør inntrykk å møte kjærligheten, engasjementet og stå-på-viljen hos de som jobber for disse barna.

Som pedagog kan man ikke late som at man ikke forstår hva et menneske blir utsatt for ved å ikke få tilstrekkelig kjærlighet, trygghet og sosial interaksjon som barn. Jeg har blitt skrekkelig lettrørt over historier om omsorgssvikt mot barn. Det begynte med Susas barnevernshistorier, og det forsterker seg lett her på øya.

Jeg møtte ei jente i dag på vei til bakeriet. Hun hadde en gutt på ryggen, og var veldig ung. For ung, tenkte jeg, til å være mor og spurte. Hun fortalte at gutten var fire år og lillebroren hennes. Hun hadde seks små søsken.  Mor var død og far var  gal. Jeg hørte på historien hennes og etterpå gikk jeg inn porten, jeg og croissantene mine. Jeg som vet.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å fortelle “stakkars-barna-i-Afrika-historier” og det er sant. Jeg har prøvd å forklare det mer i et upublisert innlegg, men jeg får det ikke til. Den grelle sannheten om denne Afrikamisjonæren er at hun stort sett ender opp med å gå forbi uten evne til å handle. Rett og slett. Det finnes ingen ting å rose seg av. Jeg er redd “stakkars-barna-i-Afrika-historier” kan få dere til å tro at jeg har et spesielt stort og varmt hjerte. Men det er desverre ikke sånn. Jeg er ganske stakkarslig. Akkurat som dere. Akkurat som alle rike og ressurssterke som ikke klarer å utgjevne verdens grelle urettferdigheter. Det er synd på oss.

De fattige derimot er ofte ganske sterke tenker jeg noen ganger. På vei til kontoret på Andohalo går jeg forbi en liten familie, mor og barn. Mor vasker huset hver dag, tar på sin datter rene klær og bretter teppet rundt henne når hun skal sove. Huset hennes er en trapp. Likevel gjør hun sitt beste, det ser iallefall sånn ut, for å ta vare på den lille jenta. Sist gang jeg så dem lå veslefrøken og sov på det øverste trappetrinnet mens mor hadde laget seg sitt eget rom bak en pappeske og satt og leste bibelen.

Jeg skal ikke prøve å skrive noe mer om fattigdom og stakkarslighet i  dette innlegget for da blir det ikke publisert. Og komblingen mellom fattigdom og stakkarslighet og Afrika og deg og meg er skrekkelig kompleks og hvert enkelt menneske er som kjent unikt. Jeg skal heller gå på jakt etter et par bilder som jeg kan krydre hele innlegget litt med.

Fortsatt god søndag. :) 

Små gleder

Fotballandskamp i hagen der Norges damelag blir slått i støvlene av Madagaskars guttelag. En billett til juleferiring i nærheten av Pål. En uventet reise til Mahajanga. Gode kolleger. Et basseng i sola. 40 hørselshemmede barn som gleder seg over å få gå på skole. En tolk som legger egne kommentarer til søndagens preken. Kremet, hjemmelaget blomkålsuppe og en episode Poirot etter en god søndag.  

 

Mens brødet hever..

..drikker jeg juice fra vinglass. en herlig billig luksus som alle burde unne seg. I allefall om man har vinglass. Og, ja, jeg baker brød på en helt vanlig tirsdag. Jeg var på Jumbo i går og saumfarte importutvalget på leiting etter grovmel. Fornøyd fant jeg en pakke med “tilsett-bare-vann-brød” og bildet viste et deilig bilde av mørkebrune brød. i dag viste deg seg riktignok at pakken inneholdt kun hvitt pulver, og hva som egentlig var sammenheng mellom bilde og innhold er meg en gåte. Men uansett, brød skal det bli, og mens det hever skal det altså bli blogg. Blogg og brev. For min nevø er blitt lovet brev og tanter må holde det de lover. De må iallefall prøve.

Men, blogg først. Jeg kan fortelle at jeg har blitt en dreven bykjører, jeg har riktignok laget lang kø pågrunn av feil girvalg og noe mindre suksessfull bakkestart, men jeg har ikke kræsja og har ikke blitt hanka inn av politiet for annet enn rutinegrunner. Jeg er igrunn veldig fornøyd med å være tilbake i et bybilde svimse rundt enten til fots eller til bils blant biler og busser og eksos og folk.

En annen ting som er veldig stas er å befinne seg i pedagogikkens land. Who’s education for all? skrev en dame jeg vanka litt rundt en gang, og her stiller man seg i disse dager spørsmålet Who’s inclusive education? ikke fordi vi er imot inklusjon, det er vi ikke (og det er det siste vi vil ha på oss, for vi er faktisk det stikk motsatte), men derimot fordi man noen ganger kan stille spørsmålstegn ved om denne inklusjonen faktisk er det beste for absolutt alle? og er egentlig vi som skal inkludere i stand til å tilby kvalitetsutdanning for alle i det samme klasserommet? og dersom vi ikke er det, hvem er det isåfall det vil gå utover?? Og selv om disse diskusjonene er vanskelige og noen ganger kanskje til og med sårende for noen så er de så utrolig nødvendige og veldig spennende syns jeg. Og dessuten, hvis vi skal klare å skape et samfunn der alle, virkelig alle, får delta med like muligheter, med verdighet og med selvtillit, da  må vi tørre å ta debattene, tørre å prøve, feile, lære osv. Og derfor stortrives jeg med debattene - og ikke minst med debattantene, for de er virkelig ikke noen hvem-som-helst.

Det er altså døve og blindearbeid som står i sentrum i disse dager. Hvordan det skal gjøres, nå og i framtida? Inkludering i vanlig skole? fortsatt drift av spesialskoler? Foreldreopplæring. Hjelpemidler. Oversetting av bøker til blindeskrift osv. Det er mye flott arbeid som gjøres. Men likevel, det er så langt ifra nok.

Rektorene på døveskolene forteller at de har gått til fots for å lete etter og kartlegge døve barn i deres nærområde (som egentlig er et veldig stort område) og de forteller at de har funnet 13, noen 20 andre 40 osv. Og hva gjør de da? Skolene har allerede sprengt kapasitet. Disse barna, mange av de er store barn, bor med familier som ikke kan kommunisere med de, som kanskje ikke vil kommunisere med de, de får gjerne ikke gå på skole.

Hvis man tar inn over seg hva det betyr for et barn å ikke utvikle språk før man er seks, noe som er ganske vanlig for mange av barna på døveskolene, så kan man virkelig ha lyst til å sette seg ned å gråte. Lenge.

Jeg liker ikke så godt å fortelle så mange stakkars-barna-i-afrika-historier, men barn med handicap, barn med spesielle behov, de er sårbare i alle deler av verden, og de er veldig sårbare her.

SFM har starta

Skoleåret på SFM har offisielt starta med leker, spill og sang. Det var veldig hyggelig å være tilbake og også veldig hyggelig å oppdage at veldig mange av fjorårets studenter også var på plass, for å ha sin halvårspraksis i nærområdet.

 

ProVert overvåket starten på passelig avstand, fra kantina, der de også korrekturleste sin nye lærebok og testet ut didaktiske materialer.  

 

Fjorårets produkt.

Årets produkt.

 

Didaktisk materiale, kan bæres på hodet. 

- Og brukes til uteundervisning.

Søndagstur med Ester

En hyllest til smug, trapper, porter og mennesker.. :)

Ettåring og fotoapparat.

Hverdagslig.  
  
Bratt.

Smalt.

Frodig.
 
Brunt. 

Sosialt.

Vakkert.

Hus og arbeid

Så var jeg på plass. Og huset er blitt malt. Stort og flott var det før, og enda flottere har det blitt. Grønt, rødt og strøkent, og veldig koselig å flytte inn i. (Størrelsen er den samme, og det er plass til besøk :)

Arbeid:

Jobben begynner også å ta form. Det er mange ting som skjer innenfor det som er mitt arbeidsområde, styrket pedagogisk kompetanse i skolesektoren, og nå er det bare å henge seg på og finne ut hvor og hvordan man best kan gjøre nytte for seg. Mine kolleger skal i løpet av det kommende året gi ut lærebøker i historie og didaktisk materiale,  inkludere blinde og døve barn i vanlige skoler, gi oppfølging og opplæring og inspirasjon til skoler og lærere, styrke samarbeidet med andre organisasjoner som jobber med utdanning, utdanne lærere, lærere for døve og blinde, gjøre oppfølgingsstudier og en hel del andre ting som mange sikkert vet allerede. Heldigvis har jeg mange kolleger.

Og hva blir min rolle? Jeg skal henge meg på som best jeg kan, og prøve å være til nytte. - og kanskje, etterhvert, finner jeg ut at noen trenger meg mer enn andre. Det blir spennende å bli bedre kjent og se hva som skjer. - ta en dag av gangen  i tro på at veien kommer og at man sammen kan gjøre det til en god vei.

Hus:

Kirke- og misjonssenteret på Isoraka

Utsikten fra trappa med hodet litt vridd mot høyre

Fint, grønt kjøkken, med mye fint servise og glass selv etter at noen har vært og lånt.

Tidligere i år stod jeg i NMS-gjenbrukbutikken i Tbg og sa til meg selv at jeg ikke kunne kjøpe det fantastiske, komplette middagsserviset som stod utstilt fordi jeg allerede hadde nok ting på mammas loft. Den lille tristheten som det førte til har hengt i helt til jeg begynte å finne ut hva som fantes i NMS-eie her på øya. Her er det skatter å finne bak mang en skapdør.

På kjøleskapet henger to pene barn og en kjøleskapsmagnet fra min mor. Inne i stua er det plass til mange gjester, mye bøker og ellers annen kos.