Søndagstur med Ester

En hyllest til smug, trapper, porter og mennesker.. :)

Ettåring og fotoapparat.

Hverdagslig.  
  
Bratt.

Smalt.

Frodig.
 
Brunt. 

Sosialt.

Vakkert.

Hus og arbeid

Så var jeg på plass. Og huset er blitt malt. Stort og flott var det før, og enda flottere har det blitt. Grønt, rødt og strøkent, og veldig koselig å flytte inn i. (Størrelsen er den samme, og det er plass til besøk :)

Arbeid:

Jobben begynner også å ta form. Det er mange ting som skjer innenfor det som er mitt arbeidsområde, styrket pedagogisk kompetanse i skolesektoren, og nå er det bare å henge seg på og finne ut hvor og hvordan man best kan gjøre nytte for seg. Mine kolleger skal i løpet av det kommende året gi ut lærebøker i historie og didaktisk materiale,  inkludere blinde og døve barn i vanlige skoler, gi oppfølging og opplæring og inspirasjon til skoler og lærere, styrke samarbeidet med andre organisasjoner som jobber med utdanning, utdanne lærere, lærere for døve og blinde, gjøre oppfølgingsstudier og en hel del andre ting som mange sikkert vet allerede. Heldigvis har jeg mange kolleger.

Og hva blir min rolle? Jeg skal henge meg på som best jeg kan, og prøve å være til nytte. - og kanskje, etterhvert, finner jeg ut at noen trenger meg mer enn andre. Det blir spennende å bli bedre kjent og se hva som skjer. - ta en dag av gangen  i tro på at veien kommer og at man sammen kan gjøre det til en god vei.

Hus:

Kirke- og misjonssenteret på Isoraka

Utsikten fra trappa med hodet litt vridd mot høyre

Fint, grønt kjøkken, med mye fint servise og glass selv etter at noen har vært og lånt.

Tidligere i år stod jeg i NMS-gjenbrukbutikken i Tbg og sa til meg selv at jeg ikke kunne kjøpe det fantastiske, komplette middagsserviset som stod utstilt fordi jeg allerede hadde nok ting på mammas loft. Den lille tristheten som det førte til har hengt i helt til jeg begynte å finne ut hva som fantes i NMS-eie her på øya. Her er det skatter å finne bak mang en skapdør.

På kjøleskapet henger to pene barn og en kjøleskapsmagnet fra min mor. Inne i stua er det plass til mange gjester, mye bøker og ellers annen kos.

Sommerminner

Borte bra hjemme best?

Tja, si det..
Her kommer uansett et knippe bilder fra sommerens aktiviteter:

Håper det blir en varm og fargerik høst hos dere!

Gleder meg til vi ses igjen!

Velkommen hit!

Velkommen hit til denne bloggen som er blitt oppkalt etter min mors Tante Bertha av den enkle grunn at jeg, den gangen bloggen ble oppretta, ikke ville kalle den opp etter meg selv. Tante Bertha kan man lese mer om her, hvis man er interessert i det.

Men, denne bloggen handler ikke om tante Bertha, den handler om meg som ganske nylig har kommet tilbake til Madagaskar for å jobbe for NMS. Jeg skal bo i hovedstaden og jobbe som pedagogisk rådgiver i noe som kalles Grønt Skoleprogram. Mer om Grønt Skoleprogram kan du lese her.

 Grønt skoleprogram jobber for at barna og naturen skal verdsettes og ivaretas.

Fra september i fjor til juli i år var jeg også på Madagaskar, som Fredskorpsdeltaker, og jobbet på den Gassisk-Lutherske kirkens lærerskole, SFM, som ligger i en by som kalles Fandriana. Av den grunn snakker jeg litt gassisk allerede, men ikke mer enn at jeg fortsatt føler meg ganske klønete i sosiale sammenhenger. Jeg kommer over noe jeg skrev i fjor som beskriver godt hvordan det er å være utlending, langt hjemmefra:

“I’m an alian, I’m an Englishman in New York” synger Sting, og jeg tenker at han skulle bare prøvd å være en Oslo-jente i Fandriana. Det må da være enda vanskeligere enn å være Londoner i New York.

Jeg er en utlending, et fremmedelement, en innflytter. Jeg lurer på om det er vanlig når man befinner seg i den kategorien at livet går opp og ned som en berg og dalbane. Jeg tror det. Jeg lever iallefall med store svigninger. Små ting utløser store gleder eller enorm frustrasjon. Jeg føler meg i perioder fullstendig lost, men like etterpå blir jeg overfalt av lykkefølelse fordi jeg har klart å føre en bitteliten samtale, eller fordi noen har tatt seg tida til å prøve å fortelle meg noe selv om jeg ser ut som et spørsmålstegn i det de begynner å snakke.

Jeg bor i verdens vakreste land. Jeg sitter på trappa hver kveld og ser på stjernene og nyter den friske kveldslufta i stummende mørke. Jeg har så mange utrolig bra studenter. Jeg har feira jul på en vakker strand, bada i de mest idylliske jungelkulper og sykla til et utall små landsbyer. Innimellom får jeg nye bylivet i Antirabe eller være med på studietur til Ambalavao. Jeg syns jeg er utrolig heldig som får være her. Samtidig har jeg ikke noe sosialt liv utenom jobben. Jeg har det aldri travelt, jeg...

... og sånn fortsetter det. Jeg prøver å se på denne språksituasjonen som en nyttig erfaring som kan øke min forståelse og respekt for andre i samme situasjon.. – og kanskje deres også.. :)

SFM, Lærerskolen i Fandriana

Ettersom jeg har fått ny jobb, og bloggen min står i fare for å få en større lesergruppe en tidligere, lurer jeg på hvordan jeg skal bruke bloggen. Jeg har revidert den litt de siste dagene, og det er bare noen veldig få innlegg fra tidligere som har fått bli igjen.
Jeg vet ikke helt hvem dere er, dere der ute, og hva dere vil vite. Noen er kanskje interessert i jobben og andre er kanskje mer interessert i hvordan jeg har det. Jeg skal prøve å gi dere litt av begge deler uten å bli utleverende i noen av retningene. Det kan bli vanskelig men dere får heller gi tilbakemeldinger hvis dere ikke er fornøyd. Litt ned på høyre side kan man finne lenker til nyheter om Madagaskar. Ellers så kan jeg også anbefale denne siden her. (Klikk på de orange her'ene)

Min tante Bertha gravde i jorda, og hennes Onkel Gert lagde veier i skogen, og er det ikke det vi alle gjør, her vi går i livet? Vi lever våre enkle liv enten her eller der og gjør små, enkle ting som på godt eller vondt setter små spor her i verden. Sånn er det enten du er bonde på det gassiske høyland, diplomat i SørAfrika, fisker i Oslofjorden, eller pedagog i Antananarivo. Tenk om de fleste av våre spor kan være til glede for andre!

Fornying

Alle må fornye seg i blant, så også denne blogg.. Jeg er tilbake på Madagaskar, og bloggen er til oppussing. Hva som blir igjen gjenstår å se. Men forhåpentligvis så er vi snart tilbake i mer aktiv og freshere form om kun kort tid.

Himmel

“Det finnes en strofe som alle kan” synger Sigvart Dagsland. Det handler om himmel. Og uansett om vi tror på en himmel eller ikke så drømmer vi vel alle iblant om den perfekte verden?

Jeg er vokst opp blant folk som tror at det virkelig finnes en himmel, og at vi en gang skal komme dit. Og folk som tror på dette bruker gjerne litt tid på å lure på hvordan dette stedet som skal være bedre enn vi kan forestille oss kan være. Min gamle frøken fra barneskolen har etter min mening kommet med den beste himmelløsningen jeg vet om. Hun sa en gang at hun så for seg at i himmelen så var det ikke et skille mellom sommer, vinter, vår og høst. Alle årstidene lå der ved siden av hverandre, så hun for seg, og vi kunne velge å suse ned en super puddersnødekt bakke for så å hoppe (og i hoppet kaste av seg kjeledressen) ut i en deilig sommervarm innsjø. For eksempel.  Jeg synes det høres fint ut.

  Sommer og vinter.

Fravær av avstand må være en himmelting tenker jeg. Eller sagt på en annen måte, avstand er kipt. Mens jeg i går så på SFM-elevene som øvde på sine “sang og dans nummer” til søndagens skolefest tenkte jeg at i himmelen bør Madagaskar ligge helt inntil Norge. På himmelkartet bør det være så tett mellom Madagaskar og Norge at jeg kan høre SFM-elevenes Kilalaka-rytmer mens jeg drikker en kaffemokka på kafe med Susanne. Det bør være så tett at Linnea kan leke med Toky, og det bør være så tett at de tynne oksene som trekker oksekjerrene kan gresse i hagen vår hjemme. I himmelen børe det være mulig å kjøpe både Gilde ovnsbakt leverpostei og mofogasy i samme butikk.

 Mofogasy og tradisjonell gassisk dans.

  Hyggelig på på cafe med Jonas. Linnea.

Mens jeg satt der og grublet dypt over himmel, afrikarytmer, cafeliv og skiføre så kom jeg på at i himmelen bør man også kunne veksle mellom å være ung og gammel. Man bør kunne være trebarnsmor den ene dagen og pensjonist den andre dagen. Full av energi og pågangsmot og like etterpå full av erfaring og visdom. Du store himmel det hadde vært flott.

Småepisoder fra Madagaskar:

Under oss kunne vi se en opplyst rullebane, og i enden av den, et opplyst terminalbygg. Forruten to Air Madagascar fly som stod mørke og stille, var det bare Air France flyet fra Frankrike på flyplassen utenfor Tana denne kvelden. Lukta av tropisk klima, frisk luft og kveld slo imot oss når vi gikk ned trappene og inn for å registreres som ankomne i det nye landet. Madagaskar. Endelig.

Rød jord. Og oppå den, røde mursteinshus. Noen med gress på taket. Noen med blåmalte kanter. Høner. Menn som graver sand opp av elvebunnen. Kvinner som vasker klær. Langs veien kan vi se menn som lager og brenner murstein. Langs elvebreddene ligger klærne til tørk. I ruter og etasjer dyrkes det ris. Det hakkes og plantes. Vi sitter i baksetet av en vassekte firehjulstrekker, av den gode gamle typen. Sjåføren jeg ikke husker navnet på og Hary møtte oss på flyplassen. De hadde skilt med navnene våre på, og etter en natt i Tana kjører de oss nå til Antsirabe. De er de første vi har møtt av våre nye kollegaer, og de gir gode forventninger til fortsettelsen.

Jorids verden. Jeg hadde jo hørt litt om denne skolen. Den norske. Den som ligger på Antsirabe og som har huset og skolet, blant mange andre, misjonærbarna fra Sørumsand. Jeg hadde til og med sett bilder. Men bilder og fortellinger blir lissom aldri helt det samme som virkeligheten, og nå forstår jeg så mye bedre hva hun savner. Tunet med volleyballbane, basketballbane og fortballbane. Det store låvelignende mursteinshuset, skolebygningen og alle de andre husene. Vaktene i porten som sier salama og smiler bredt. Tennisbanen. Solnedgangen. Utsikten. Blomstene. De frodige hekkene. Og så er det alt det andre som ikke er her lenger. For selv om det er hyggelig her nå, så er det nok stille i forhold til hva det en gang var. Men det er helt greit for oss. For utenfor er det liv nok. Utenfor er det Pous-pouser i løpefart, og stillestående pous-poussmenn som spør om en trenger skyss. Det er barn som vil ha penger til mat eller skolebøker. Det er peanøttselgere og andre selgere, og mennesker som er på vei hit eller dit eller et eller annet sted. Syklister, biler, en og annen hund. Høner. Antsirabe er uten den tette trafikken og eksoslukta som preger mange storbyer, men her er det likevel et yrende liv. Vi har vel bare så vidt begynt å finne ut hva denne byen egentlig rommer.

Det var helt mørkt når vi kom til Fandriana på et par dagers sjekk-hvordan-huset-ser-ut-visit. Strømmen var borte i hele byen, og klokka var halv sju. I lyset fra en lommelykt og noen stearinlys satt vi og spilte ligretto og lurte på hvordan verden så ut der ute.
Fandriana er det man gjerne kaller en landsby. Et sted der mange mennesker bor tett, men uten at stedet har fått noe særlig urbant preg av den grunn. SFM, lærerskolen vi skal jobbe på, ligger litt utenfor sentrum og huset vårt, på skolens område, har stor hage og poliklinikken som nærmeste nabo. Om kvelden er det så stille så stille og stjernehimmelen er noe av det flotteste man har sett. Om dagen er det høneklukk, sol og lyden av håndverkerne som pusser opp til de nye studentene det snart skal komme veldig mange av. Stadig får vi besøk av en eller annen gassisk hane som er på tur med høneflokken. Vi har en litt ustelt liten kjøkkenhage og en garasje med litt gjenstående rot og skrot. Det hele ser ut til å være et sted man kan like.

"velkommen til oss"

 

Markedet på Antsirabe er av det slaget der man kan finne det meste. Vi tok veien via det offentlige pissoaret og kom direkte inn i repareringsavdelingen. Innenfor var det spikre, radioer, brukte hengsler. Nytt og gammelt stod pent utstilt i herlig symbiose. Videre, som på markeder flest, kjøkkenting, piratkopierte filmer, mat, klær. Massevis av delikate grønnsaker, og ikke en av dem var pakket i plast. Flott, flott. Og selgerne? Hyggelige og med humor, slik gassere i sin alminnelighet er. Svært lite aggressiv påprakking og ting man ikke egentlig vil ha. Det hele var en avslappet, noe het, men sjarmerende affære. Vi nøyde oss likevel med å bare kjøpe ingefær og mandariner denne lørdagen.