lørdag 8. oktober 2011

Episoder fra Vohipeno

Er det noen av dere som har opplevd ekskludering? spør Clarisse. Hun underviser om inkluderende utdanning. En rektor rekker opp hånda. Jeg er tvilling, forteller han. Der jeg kommer fra der det fady, tabu, derfor ble jeg sendt til byen. Jeg gikk i fjerde klasse da jeg fikk vite at jeg hadde en tvilingbror og en landsby der jeg egentlig hørte hjemme. Rektoren forteller videre at han og broren møttes en gang i blant etter at de fikk vite om hverandre. Den ene, som fikk bo igjen hjemme har ikke fått noe særlig utdanning. Den andre som ble sendt bort har fått mulighet til å gå på skole i byen. To brødre som lå samtidig i mors mage. Under samme hjerte, som gasserne ville sagt. 

Jeg snakker med en kollega i telefonen og står ute på en skole i Vohipeno, inntil skoleveggen. Tre elever, tre jenter kommer gående, de fniser når de ser meg og vinker sjenert. Jeg smiler og vinker tilbake. Tenker at de sikkert syns det er stas med en ung, hvit dame i skolegården. Innbilsk har jeg blitt på Madagaskar. Jeg lever i tro på at jeg er en spennende attraksjon. Jeg snakker videre. Jentene står og ser på meg. Lurer på hva de skal gjøre. Skal de nærme seg, eller gå videre. De kommer nærmere. Hilser pent og smiler fortsatt fnisende i det de passerer. Jeg enser ikke hva som skjer før jeg snur meg litt rundt og ser rett på tre jenter som litt sjenerte og fnisende sitter og tisser like ved siden av meg. Jeg står tydeligvis og snakker i telefonen på skolens tissehjørne. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg fniser tilbake til jentene og runder hjørnet til skolens fremside. Så feil kan man ta. Jeg var ikke en fasinerende, hvit dame de gjerne ville bli kjent med. Jeg var en utlending som ikke viste bedre enn å tråkke rett oppi tissekroken. Jeg bruker et lite sekund til å tenke på om det ikke var et litt vel synlig sted for tre jenter å sette seg ned, men kommer fram til at jeg heller ikke er like beskjeden lenger. Å huke seg ned her eller der, mer eller mindre synlig, er en vel anvendt teknikk på Madagaskar. En teknikk jeg selv også benytter meg av. Kanskje ikke så ofte på en skole der de har toalett, men likevel, beskjedenhet er ingen dyd. (ps. mangelen på toalettfasiliteter var et tema på møte dagen etter)

På landbruksskolen Fihaonana er det møte for pastorene i Farafangana synoden, Vi sitter til bords med en tynn og sannsynligvis knallsprek pastor med en noe sprikende tanngard. Jeg tenker at han kanskje er pastor i en landsby et lite stykke unna de store hovedveiene. Pastoren svarer, ganske riktig, at han kommer fra en landsby jeg ikke husker navnet på, ca 8 kilometer fra nærmeste sted det er mulig å ta taxi-brousse til. Jeg har sett hva slags veier man kan forsere med taxi-brousse i dette landet, og hvor langt utenfor det en nordmann ville kalt allfarvei man kan møte disse bussene, at jeg i mitt stille hjerte bøyer meg i støvet for den  stillferdige presten som sansynligvis har tilbakelagt et ikke ubetydelig antall kilometer til fots i sitt relativt unge liv.

Etter samtalen med presten reiser en annen prest seg og vil vi skal synge en salme og be aftenbønn. Jeg har ikke hatt salmeboka i veska denne dagen, og har allerede sunget 5 sanger etter Lene-teknikken. Man trenger virkelig en salmebok i lommeformat når man jobber i FLM. Lene-teknikken går ut på å nynne med og synge på vokalene. Hvis man nynner på a eller o så treffer man ofte. Det er en fin teknikk og jeg synger med. Tonen er som regel en kjent og kjær melodi som vi også kan finne i en norsk salmebok, jeg har desverre ikke vært veldig mange tradisjonelle gassiske sanger, men kan derimot synge med på et utall salmer. Innholdet får jeg derimot ikke alltid med meg, en jeg synger likevel av full hals på fofalifaly, velon-kanompo og en del andre ord jeg ikke forstår, men som jeg tenker at må bety noe fint siden de står i salmeboka og at jeg en dag bør slå opp i ordboka. Etter sangen er det oppbrudd og leggetid. Hvor eksotisk er det ikke å synge nattasang og be nattabønn sammen med prester fra de store utkantene av Madagaskars østkyst? Og Gud har plassert stjernene på kveldshimlen når vi går hvert til vårt.

Etter dette og en svømmetur i sjøen er jeg tilbake i Antsirabe. Med meg har jeg et betydelig antall flettede stråprodukter og en kilo nellikspiker. For som dere vet, voan-dalana må man kjøpe når man er på tur.

3 kommentarer:

  1. Veldig bra Monika! Gleder meg til du kommer hjem til Norge! Ikke lenge igjen. Må være veldig trist å reise fra et så fantastisk land. Klem Eirill

    SvarSlett
  2. Veldig fornøyd med at Lene-metoden fortsatt funker! Kjenner faktisk litt savn innimellom - og du må hilse masse til alle kjente!

    SvarSlett