Enrichment

Enrichment-perspektivet er viktig i inkuderende utdanning. Det går ut på at når barn med særskilte behov inkluderes i en klasse må lærerens undervisningsmetoder endres. Og dette vil ofte være gunstig for alle barn. Enrichment altså. Berikelse.

Jeg har for ikke lenge siden skrevet om ord jeg ikke forstår men likevel synger. På tirsdag ble et av disse ordene sunget sammen med en gjeng døvelærere som gjerne legger til tegn til sanger som synges eller ord som sies. Det var da det gikk opp for meg at fofalifaly ikke er et rart ord jeg ikke kan, men to ord jeg kan. Fo – hjerte og falifaly – glad. Tegn til tale er et godt hjelpemiddel ikke bare for hørselshemmede, men også for hørende minoritetsspråklige. Hurra!

Tekst fra skoleveggen på døveskolen i Tana. En fin tekst på en veldig fin skole.

Når mørket har senket seg bør man helst være inne

Har du noen gang tenkt på hvor mørkt det kan bli? Har Kristoffer skrevet på sin blogg. Dette innlegget skal også handle om mørket. Man skal ikke kjøre når det er mørkt sier min kloke sjef. Jeg pleier å høre på sjefen. Han har bodd her en stund, han vet hva han snakker om. Likevel hender det pratelysten overtar, klokka blir mer enn man tenker at den skal bli, men man setter seg i bilen likevel, og kjører hjem.

Det var sånn det var. Det var slett ikke seint da jeg reiste, men det var en overskya og regntung dag. Det ble tidlig mørkt. Jeg vurderte å stoppe halveis og overnatte. Jeg var sliten av å myse i mørket og regneværet. Sliten av frykten for å kjøre på en okse eller en mørkhudet syklist uten refleks. På smale veier som gir plass til både okser, kjerrer, syklister og gående med kullsekker på hodet er det skummelt å kjøre i mørket, enda skumlere når det kommer biler imot og blender.

Jeg kjørte videre. Strategien gikk ut på å be om en følgebil. Jeg tenkte sjefens sjef ville synes det var et greit ønske å oppfylle. Jeg trenger en bil, sa jeg, som jeg kan kjøre etter, som kjører akkurat så fort at jeg ikke vil kjøre forbi og ikke blir kjørt ifra. Det kom mange biler i mot. Ingen kjørte samme vei som meg. I perioder var det helt mørkt. Bare mine lykter lyste opp veien og landskapet.

Jeg løftet blikket ut av bilen, så meg selv i fugleperspektiv. Globusen. Den lille, store øya utenfor Afrika og min lille Renault som lyste opp veien mellom Tana og Antsirabe. Mørket er merkelig. Jeg kunne vært hvor som helst, eller ingen steder. Omgitt av ingenting. Som om verden rundt slutter å eksistere når den blir pakket inn i mørke. Tydelig bare noen få meter foran bilen. Likevel vet jeg at det er hytter rundt meg. Der det kanskje brenner et stearinlys. Der varmen fra fataperaen brer seg i huset. Kanskje forteller far en historie. Mor har sikkert et barn på fanget.

Fatapera i solnedgang

Når mørket har senket seg bør man helst ikke gå ut sier gasserne. Inne i bilen min synger en deilig, gassisk herrestemme dempede sanger om fedrelandet. Jeg lurer på hvorfor han der oppe drøyer med å sende bilen jeg har bedt om. Jeg tenker på stjernehimmelen over Fandriana. Mørket og den svale kveldslufta. Det er så vakkert. Som om tankene får et helt annet rom til å utfolde seg når alt annet som forstyrrer er dekket av mørke. Jeg er ikke helt fri for gassernes mørkefrykt. Samtidig føles mørket avslappende. Befriende. Alt annet blir borte. De store tankene kommer frem. Det er bare meg, tankene mine, bilen, mannen som synger om fedrelandet og Gud. Og det er akkurat da han sender den. Bilen som skal følge meg hjem. Det er kanskje ikke et under, men det er verdt en takk.

Episoder fra Vohipeno

Er det noen av dere som har opplevd ekskludering? spør Clarisse. Hun underviser om inkluderende utdanning. En rektor rekker opp hånda. Jeg er tvilling, forteller han. Der jeg kommer fra der det fady, tabu, derfor ble jeg sendt til byen. Jeg gikk i fjerde klasse da jeg fikk vite at jeg hadde en tvilingbror og en landsby der jeg egentlig hørte hjemme. Rektoren forteller videre at han og broren møttes en gang i blant etter at de fikk vite om hverandre. Den ene, som fikk bo igjen hjemme har ikke fått noe særlig utdanning. Den andre som ble sendt bort har fått mulighet til å gå på skole i byen. To brødre som lå samtidig i mors mage. Under samme hjerte, som gasserne ville sagt. 

Jeg snakker med en kollega i telefonen og står ute på en skole i Vohipeno, inntil skoleveggen. Tre elever, tre jenter kommer gående, de fniser når de ser meg og vinker sjenert. Jeg smiler og vinker tilbake. Tenker at de sikkert syns det er stas med en ung, hvit dame i skolegården. Innbilsk har jeg blitt på Madagaskar. Jeg lever i tro på at jeg er en spennende attraksjon. Jeg snakker videre. Jentene står og ser på meg. Lurer på hva de skal gjøre. Skal de nærme seg, eller gå videre. De kommer nærmere. Hilser pent og smiler fortsatt fnisende i det de passerer. Jeg enser ikke hva som skjer før jeg snur meg litt rundt og ser rett på tre jenter som litt sjenerte og fnisende sitter og tisser like ved siden av meg. Jeg står tydeligvis og snakker i telefonen på skolens tissehjørne. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg fniser tilbake til jentene og runder hjørnet til skolens fremside. Så feil kan man ta. Jeg var ikke en fasinerende, hvit dame de gjerne ville bli kjent med. Jeg var en utlending som ikke viste bedre enn å tråkke rett oppi tissekroken. Jeg bruker et lite sekund til å tenke på om det ikke var et litt vel synlig sted for tre jenter å sette seg ned, men kommer fram til at jeg heller ikke er like beskjeden lenger. Å huke seg ned her eller der, mer eller mindre synlig, er en vel anvendt teknikk på Madagaskar. En teknikk jeg selv også benytter meg av. Kanskje ikke så ofte på en skole der de har toalett, men likevel, beskjedenhet er ingen dyd. (ps. mangelen på toalettfasiliteter var et tema på møte dagen etter)

På landbruksskolen Fihaonana er det møte for pastorene i Farafangana synoden, Vi sitter til bords med en tynn og sannsynligvis knallsprek pastor med en noe sprikende tanngard. Jeg tenker at han kanskje er pastor i en landsby et lite stykke unna de store hovedveiene. Pastoren svarer, ganske riktig, at han kommer fra en landsby jeg ikke husker navnet på, ca 8 kilometer fra nærmeste sted det er mulig å ta taxi-brousse til. Jeg har sett hva slags veier man kan forsere med taxi-brousse i dette landet, og hvor langt utenfor det en nordmann ville kalt allfarvei man kan møte disse bussene, at jeg i mitt stille hjerte bøyer meg i støvet for den  stillferdige presten som sansynligvis har tilbakelagt et ikke ubetydelig antall kilometer til fots i sitt relativt unge liv.

Etter samtalen med presten reiser en annen prest seg og vil vi skal synge en salme og be aftenbønn. Jeg har ikke hatt salmeboka i veska denne dagen, og har allerede sunget 5 sanger etter Lene-teknikken. Man trenger virkelig en salmebok i lommeformat når man jobber i FLM. Lene-teknikken går ut på å nynne med og synge på vokalene. Hvis man nynner på a eller o så treffer man ofte. Det er en fin teknikk og jeg synger med. Tonen er som regel en kjent og kjær melodi som vi også kan finne i en norsk salmebok, jeg har desverre ikke vært veldig mange tradisjonelle gassiske sanger, men kan derimot synge med på et utall salmer. Innholdet får jeg derimot ikke alltid med meg, en jeg synger likevel av full hals på fofalifaly, velon-kanompo og en del andre ord jeg ikke forstår, men som jeg tenker at må bety noe fint siden de står i salmeboka og at jeg en dag bør slå opp i ordboka. Etter sangen er det oppbrudd og leggetid. Hvor eksotisk er det ikke å synge nattasang og be nattabønn sammen med prester fra de store utkantene av Madagaskars østkyst? Og Gud har plassert stjernene på kveldshimlen når vi går hvert til vårt.

Etter dette og en svømmetur i sjøen er jeg tilbake i Antsirabe. Med meg har jeg et betydelig antall flettede stråprodukter og en kilo nellikspiker. For som dere vet, voan-dalana må man kjøpe når man er på tur.

Dette er også Madagaskar

Helmet vanga (Jeg tar det på engelsk, side jeg er litt dårlig på norske fuglenavn). Denne fuglen er vistnok veldig sjelden. Finnes bare på nordøst kysten av Madagaskar. Tenk at vi har sett den.

Humpback whale. Finnes også på Madagaskars østkyst. Vi så de både titt og ofte, til stor glede for undertegnede.


Leaf tailed gekko. Denne kamaeraten ligger klistret inntil treet og er nesten umulig å se på dagtid. Men om natta stikker frem som en spion.

Verdens minste kamelon.
Det er mye rart turistene flyr rundt med lommelykt i skogen nattestid for å se. Men disse kan kan man finne om dagen også. Lett å se se er det uansett aldri. Kanskje det er derfor man må ha med seg guide.

Tana Tana

Fantastiske Tana! Mangfoldige Tana!
Det aner meg at mange av dere som leser denne bloggen ikke vet så mye om Tana. For jeg var mye flinkere til å fortelle om Fandriana. Jeg var mye flinkere til å fortelle om alle de muskuløse mennene jeg traff på Taxi-broussen og alle de merkelige samtalene jeg hadde på mitt på den tiden ganske enkle gassisk (nå er jeg selvsagt flytende). Rismarkene og kuene. Markedene og dagene.

Men om Tana, hva har jeg egentlig fortalt om Tana? Hva vet dere om alle menneskene jeg møter på vei til kontoret på Andohalo? Aviselgeren som mangler to fortenner og som smiler så fantastisk fra andre sida av gata. Avisselgerne som vet at jeg iblant kjøper engelske aviser, aldri franske. Avisselgerne som får deg til å føle deg sett og lagt merke til. Avisselgere som kan hilse så høflig og hyggelig på utlendinger at dagen blir lysere selv om klokka bare er halv åtte og det eneste menneske du har snakket med sålangt er en avisselger. Kan dere se for dere alt man kan få kjøpt på Isoraka, mens man står i bilkø og prøver å komme seg dit man skal før det blir for sent? Skjøteledning, umbrakonøkkel. Scrable, en gjesteseng. Verdenskart. Hva trenger du i dag Madama? Det kommer rett inn bilvinduet dit på det minste lille vink. Vet dere hvordan Tana iblant kan ligne på Grønland? Iallefall der gullgata svinger over i en annen gate jeg ikke vet hva heter, og der det ligger en moske og man på fredager stadig møter menn på vei til fredagsbønn. Har jeg fortalt om den fattige familien som bor der like ovenfor moskeen, på en trapp. Har jeg fortalt hvordan mor i huset, eller trappa, brer teppet over sine små barn og setter seg litt borten for trappa for å lese Bibelen mens barna sover? Har jeg fortalt om alle de flotte ungdommene som man kan møte på vei opp mot Rova. De ungdommene som bor der oppe på Andohalo som har allverdens muligheter i forhold til de som bor i de skrøplige husene bakenfor den videregående skolen på Ampefiloha. Vet dere at også Tana er full av gater som ser ut som om de slutter, men som likevel fortsetter dersom man er tøff nok til å smyge seg mellom noen hus og fortsette på stiene? Kan dere se for dere hvordan disse stiene er fulle av folk som går til og fra jobb, skole eller kirke på søndagene i pene nystrøkne klær. Prøv å se de for dere der de passerer hverandre på stiene langs de skittene bekkene med et “Manahoana Tompoko” mens de forsøker å ikke bli for sølete på føttene. Prøv også å se for dere hvordan det langs disse elvene sitter damer og vasker klær ser det kommer opp litt renere vann, eller hvordan endene bader fornøyelig ved siden av kuene som står på markene og tygger vannhyasinter.

Tana har alt. Tana har trapper i tusenvis. Smug og stier. Gater og avenyer. Tana har restauranter i verdensklasse og suppeselgere på gatehjørnene. Konserter og markeder. Tana har solnedganger og blå Jakaranda-trær. Traffikkork og tisselukt. Tana har firehjulstrekkere av siste årgang og taxier som mister eksosanlegget når du setter deg inn. Tana har oksekjerrer og andre kjerrer og busser med bussmenn som roper ut stoppesteder og priser. Tana er verdens vakreste by. Tana er en av verdens fattigste byer. Tana har tristesse og finesse i skjønn forening. Tana er en forunderlig by. En by som  på tross av alle sine mangler graver seg dypt inn i hjertet ditt.

Som seg hør og bør fra stolte tanter

Stolte tanter viser fram skrytebilder. Så her kommer mine.
Dette er altså min lille, nyfødte nevø. Ryktene sier at han ikke lenger er like liten og søt.
Men det er ikke lenge siden han så sånn ut og sov søtt på hjerteteppet som tante har heklet.
(Her skryter jeg rett og slett av to ting på en gang)

Tenk å bo så langt unna en sånn liten prins..

Så avslappa kan man sove,

når man enda ikke vet at søsteren er en skikkelig luring.

Dette er Madagaskar 2

På Madagaskar er ca 80% av befolkningen bønder, og av disse bor mange i enkle hus langt uten for allfarvei.

 

De vasker klær i elva,

 

- og lever av det naturen har å by på.


Ris dyrkes på den minste lille jordlapp eller elvekant.

Madagaskar har noen nasjonale hovedveier med relativt god standard. Men på de fleste veier er veistandarden så som så. Denne båten har motor, over mindre elver har vi vært med på å bli dratt fra den ene siden av elva til den andre ved hjelp av tau og trinse.

Livet på den gassiske landsbygda kan på ingen måte sies å være enkelt, likevel er det fylt av smil, latter, sang og dans. Her leker barn og høner side ved side, her jobber mann og kone sammen på rismarkene. Her flørter ungdommen rundt bålet på kveldstid. Her lyser stjernene på sitt klareste.

Man skal ikke idyllisere det gassiske landsbylivet. Det er her man finner den tristeste statistikken om barnedødlighet, manglende skolegang og sykdom. Livet på den gassiske landsbyda er som livet ofte er, fullt av både glede og sorg. Bekymring og forventning. Be om at menneskene i dette landet kan få oppleve mer glede enn sorg, mer forventing enn bekymring.