Men så tenkte jeg videre at det er da litt rart å sitte i et land hvor folk har slitt i to år med et styre som gjør lite for å bringe utvikling til folk og land og så skrive om oljesandutvinning i Canada.
Men en samtale med en taxisjåfør er betegnende for mitt og lokalbefolkningens politiske engasjement.
Taxisjåfør: Det er kaos ved Anosy. Det er demontrasjon.
Monika: Jaha? Hvem demonstrerer? Lærerne som er i streik?
Taxisjåfør: Nei, det er 3 mouvance (oposisjonen).
Monika: Jaha, og hva demonstrerer de for? Er det den generelle situasjonen eller er det noe spesielt som har skjedd.
Taxisjåfår: Nei, jeg vet ikke. Jeg er lei av politikk. Jeg følger ikke med.
Monika: Ja, det er triste greier. Det skjer lite og hvis noe først skjer vender det likevel snart tilbake til det gamle.
Sjåfør: Ja. det er sånn det er.
Monika: Krisen har vart lenge.
Sjåfør: Ja.
Og så var samtalen over. Ingen ting om muligheter eller umuligheter. Personer eller saker. Bare en kort og uengasjert fortelling om hvor lite man opplever at politikk er noe som angår folk og en enighet om situasjonens tristhet.
Og sånn går dagene. De som har en jobb klarer seg. Andre sliter. Offentlige tjenester og infrastruktur blir gradvis dårligere. Vi som har penger rister på hodet, går på restaurant og irriterer oss over oljesand og verdens urettferdighet. Men skriver ingen flammende innlegg om politikk, fattigdom og urettferdighet på Madagaskar.
Slik vi burde gjort.
- Hvordan kan vi sitte å se på at et av verdens vakreste land blir vannstyrt? Hvorfor graves det ikke dypere for å finne ut hvem som er ansvarlig for at ingen ting skjer?
Hvorfor roper ikke folk høyere om det de vet om forbindelser, korrupsjon og uærlighet?
Hvordan klarer denne krisen å passivisere oss alle?