Himmel

“Det finnes en strofe som alle kan” synger Sigvart Dagsland. Det handler om himmel. Og uansett om vi tror på en himmel eller ikke så drømmer vi vel alle iblant om den perfekte verden?

Jeg er vokst opp blant folk som tror at det virkelig finnes en himmel, og at vi en gang skal komme dit. Og folk som tror på dette bruker gjerne litt tid på å lure på hvordan dette stedet som skal være bedre enn vi kan forestille oss kan være. Min gamle frøken fra barneskolen har etter min mening kommet med den beste himmelløsningen jeg vet om. Hun sa en gang at hun så for seg at i himmelen så var det ikke et skille mellom sommer, vinter, vår og høst. Alle årstidene lå der ved siden av hverandre, så hun for seg, og vi kunne velge å suse ned en super puddersnødekt bakke for så å hoppe (og i hoppet kaste av seg kjeledressen) ut i en deilig sommervarm innsjø. For eksempel.  Jeg synes det høres fint ut.

  Sommer og vinter.

Fravær av avstand må være en himmelting tenker jeg. Eller sagt på en annen måte, avstand er kipt. Mens jeg i går så på SFM-elevene som øvde på sine “sang og dans nummer” til søndagens skolefest tenkte jeg at i himmelen bør Madagaskar ligge helt inntil Norge. På himmelkartet bør det være så tett mellom Madagaskar og Norge at jeg kan høre SFM-elevenes Kilalaka-rytmer mens jeg drikker en kaffemokka på kafe med Susanne. Det bør være så tett at Linnea kan leke med Toky, og det bør være så tett at de tynne oksene som trekker oksekjerrene kan gresse i hagen vår hjemme. I himmelen børe det være mulig å kjøpe både Gilde ovnsbakt leverpostei og mofogasy i samme butikk.

 Mofogasy og tradisjonell gassisk dans.

  Hyggelig på på cafe med Jonas. Linnea.

Mens jeg satt der og grublet dypt over himmel, afrikarytmer, cafeliv og skiføre så kom jeg på at i himmelen bør man også kunne veksle mellom å være ung og gammel. Man bør kunne være trebarnsmor den ene dagen og pensjonist den andre dagen. Full av energi og pågangsmot og like etterpå full av erfaring og visdom. Du store himmel det hadde vært flott.