Tante Berthas blogg

Enrichment

2011-10-14T14:38:00.001-07:00

Enrichment-perspektivet er viktig i inkuderende utdanning. Det går ut på at når barn med særskilte behov inkluderes i en klasse må lærerens undervisningsmetoder endres. Og dette vil ofte være gunstig for alle barn. Enrichment altså. Berikelse.

Jeg har for ikke lenge siden skrevet om ord jeg ikke forstår men likevel synger. På tirsdag ble et av disse ordene sunget sammen med en gjeng døvelærere som gjerne legger til tegn til sanger som synges eller ord som sies. Det var da det gikk opp for meg at fofalifaly ikke er et rart ord jeg ikke kan, men to ord jeg kan. Fo – hjerte og falifaly – glad. Tegn til tale er et godt hjelpemiddel ikke bare for hørselshemmede, men også for hørende minoritetsspråklige. Hurra!

Tekst fra skoleveggen på døveskolen i Tana. En fin tekst på en veldig fin skole.

Når mørket har senket seg bør man helst være inne

2011-10-14T14:22:00.001-07:00

Har du noen gang tenkt på hvor mørkt det kan bli? Har Kristoffer skrevet på sin blogg. Dette innlegget skal også handle om mørket. Man skal ikke kjøre når det er mørkt sier min kloke sjef. Jeg pleier å høre på sjefen. Han har bodd her en stund, han vet hva han snakker om. Likevel hender det pratelysten overtar, klokka blir mer enn man tenker at den skal bli, men man setter seg i bilen likevel, og kjører hjem.

Det var sånn det var. Det var slett ikke seint da jeg reiste, men det var en overskya og regntung dag. Det ble tidlig mørkt. Jeg vurderte å stoppe halveis og overnatte. Jeg var sliten av å myse i mørket og regneværet. Sliten av frykten for å kjøre på en okse eller en mørkhudet syklist uten refleks. På smale veier som gir plass til både okser, kjerrer, syklister og gående med kullsekker på hodet er det skummelt å kjøre i mørket, enda skumlere når det kommer biler imot og blender.

Jeg kjørte videre. Strategien gikk ut på å be om en følgebil. Jeg tenkte sjefens sjef ville synes det var et greit ønske å oppfylle. Jeg trenger en bil, sa jeg, som jeg kan kjøre etter, som kjører akkurat så fort at jeg ikke vil kjøre forbi og ikke blir kjørt ifra. Det kom mange biler i mot. Ingen kjørte samme vei som meg. I perioder var det helt mørkt. Bare mine lykter lyste opp veien og landskapet.

Jeg løftet blikket ut av bilen, så meg selv i fugleperspektiv. Globusen. Den lille, store øya utenfor Afrika og min lille Renault som lyste opp veien mellom Tana og Antsirabe. Mørket er merkelig. Jeg kunne vært hvor som helst, eller ingen steder. Omgitt av ingenting. Som om verden rundt slutter å eksistere når den blir pakket inn i mørke. Tydelig bare noen få meter foran bilen. Likevel vet jeg at det er hytter rundt meg. Der det kanskje brenner et stearinlys. Der varmen fra fataperaen brer seg i huset. Kanskje forteller far en historie. Mor har sikkert et barn på fanget.

Fatapera i solnedgang

Når mørket har senket seg bør man helst ikke gå ut sier gasserne. Inne i bilen min synger en deilig, gassisk herrestemme dempede sanger om fedrelandet. Jeg lurer på hvorfor han der oppe drøyer med å sende bilen jeg har bedt om. Jeg tenker på stjernehimmelen over Fandriana. Mørket og den svale kveldslufta. Det er så vakkert. Som om tankene får et helt annet rom til å utfolde seg når alt annet som forstyrrer er dekket av mørke. Jeg er ikke helt fri for gassernes mørkefrykt. Samtidig føles mørket avslappende. Befriende. Alt annet blir borte. De store tankene kommer frem. Det er bare meg, tankene mine, bilen, mannen som synger om fedrelandet og Gud. Og det er akkurat da han sender den. Bilen som skal følge meg hjem. Det er kanskje ikke et under, men det er verdt en takk.

Episoder fra Vohipeno

2011-10-08T09:38:00.001-07:00

Er det noen av dere som har opplevd ekskludering? spør Clarisse. Hun underviser om inkluderende utdanning. En rektor rekker opp hånda. Jeg er tvilling, forteller han. Der jeg kommer fra der det fady, tabu, derfor ble jeg sendt til byen. Jeg gikk i fjerde klasse da jeg fikk vite at jeg hadde en tvilingbror og en landsby der jeg egentlig hørte hjemme. Rektoren forteller videre at han og broren møttes en gang i blant etter at de fikk vite om hverandre. Den ene, som fikk bo igjen hjemme har ikke fått noe særlig utdanning. Den andre som ble sendt bort har fått mulighet til å gå på skole i byen. To brødre som lå samtidig i mors mage. Under samme hjerte, som gasserne ville sagt.

Jeg snakker med en kollega i telefonen og står ute på en skole i Vohipeno, inntil skoleveggen. Tre elever, tre jenter kommer gående, de fniser når de ser meg og vinker sjenert. Jeg smiler og vinker tilbake. Tenker at de sikkert syns det er stas med en ung, hvit dame i skolegården. Innbilsk har jeg blitt på Madagaskar. Jeg lever i tro på at jeg er en spennende attraksjon. Jeg snakker videre. Jentene står og ser på meg. Lurer på hva de skal gjøre. Skal de nærme seg, eller gå videre. De kommer nærmere. Hilser pent og smiler fortsatt fnisende i det de passerer. Jeg enser ikke hva som skjer før jeg snur meg litt rundt og ser rett på tre jenter som litt sjenerte og fnisende sitter og tisser like ved siden av meg. Jeg står tydeligvis og snakker i telefonen på skolens tissehjørne. Hvordan kunne jeg vite det? Jeg fniser tilbake til jentene og runder hjørnet til skolens fremside. Så feil kan man ta. Jeg var ikke en fasinerende, hvit dame de gjerne ville bli kjent med. Jeg var en utlending som ikke viste bedre enn å tråkke rett oppi tissekroken. Jeg bruker et lite sekund til å tenke på om det ikke var et litt vel synlig sted for tre jenter å sette seg ned, men kommer fram til at jeg heller ikke er like beskjeden lenger. Å huke seg ned her eller der, mer eller mindre synlig, er en vel anvendt teknikk på Madagaskar. En teknikk jeg selv også benytter meg av. Kanskje ikke så ofte på en skole der de har toalett, men likevel, beskjedenhet er ingen dyd. (ps. mangelen på toalettfasiliteter var et tema på møte dagen etter)

På landbruksskolen Fihaonana er det møte for pastorene i Farafangana synoden, Vi sitter til bords med en tynn og sannsynligvis knallsprek pastor med en noe sprikende tanngard. Jeg tenker at han kanskje er pastor i en landsby et lite stykke unna de store hovedveiene. Pastoren svarer, ganske riktig, at han kommer fra en landsby jeg ikke husker navnet på, ca 8 kilometer fra nærmeste sted det er mulig å ta taxi-brousse til. Jeg har sett hva slags veier man kan forsere med taxi-brousse i dette landet, og hvor langt utenfor det en nordmann ville kalt allfarvei man kan møte disse bussene, at jeg i mitt stille hjerte bøyer meg i støvet for den stillferdige presten som sansynligvis har tilbakelagt et ikke ubetydelig antall kilometer til fots i sitt relativt unge liv.

Etter samtalen med presten reiser en annen prest seg og vil vi skal synge en salme og be aftenbønn. Jeg har ikke hatt salmeboka i veska denne dagen, og har allerede sunget 5 sanger etter Lene-teknikken. Man trenger virkelig en salmebok i lommeformat når man jobber i FLM. Lene-teknikken går ut på å nynne med og synge på vokalene. Hvis man nynner på a eller o så treffer man ofte. Det er en fin teknikk og jeg synger med. Tonen er som regel en kjent og kjær melodi som vi også kan finne i en norsk salmebok, jeg har desverre ikke vært veldig mange tradisjonelle gassiske sanger, men kan derimot synge med på et utall salmer. Innholdet får jeg derimot ikke alltid med meg, en jeg synger likevel av full hals på fofalifaly, velon-kanompo og en del andre ord jeg ikke forstår, men som jeg tenker at må bety noe fint siden de står i salmeboka og at jeg en dag bør slå opp i ordboka. Etter sangen er det oppbrudd og leggetid. Hvor eksotisk er det ikke å synge nattasang og be nattabønn sammen med prester fra de store utkantene av Madagaskars østkyst? Og Gud har plassert stjernene på kveldshimlen når vi går hvert til vårt.

Etter dette og en svømmetur i sjøen er jeg tilbake i Antsirabe. Med meg har jeg et betydelig antall flettede stråprodukter og en kilo nellikspiker. For som dere vet, voan-dalana må man kjøpe når man er på tur.

Dette er også Madagaskar

2011-09-21T07:32:00.000-07:00

Helmet vanga (Jeg tar det på engelsk, side jeg er litt dårlig på norske fuglenavn). Denne fuglen er vistnok veldig sjelden. Finnes bare på nordøst kysten av Madagaskar. Tenk at vi har sett den.

Humpback whale. Finnes også på Madagaskars østkyst. Vi så de både titt og ofte, til stor glede for undertegnede.

Leaf tailed gekko. Denne kamaeraten ligger klistret inntil treet og er nesten umulig å se på dagtid. Men om natta stikker frem som en spion.

Verdens minste kamelon.
Det er mye rart turistene flyr rundt med lommelykt i skogen nattestid for å se. Men disse kan kan man finne om dagen også. Lett å se se er det uansett aldri. Kanskje det er derfor man må ha med seg guide.

Tana Tana

2011-09-20T13:58:00.001-07:00

Fantastiske Tana! Mangfoldige Tana!
Det aner meg at mange av dere som leser denne bloggen ikke vet så mye om Tana. For jeg var mye flinkere til å fortelle om Fandriana. Jeg var mye flinkere til å fortelle om alle de muskuløse mennene jeg traff på Taxi-broussen og alle de merkelige samtalene jeg hadde på mitt på den tiden ganske enkle gassisk (nå er jeg selvsagt flytende). Rismarkene og kuene. Markedene og dagene.

Men om Tana, hva har jeg egentlig fortalt om Tana? Hva vet dere om alle menneskene jeg møter på vei til kontoret på Andohalo? Aviselgeren som mangler to fortenner og som smiler så fantastisk fra andre sida av gata. Avisselgerne som vet at jeg iblant kjøper engelske aviser, aldri franske. Avisselgerne som får deg til å føle deg sett og lagt merke til. Avisselgere som kan hilse så høflig og hyggelig på utlendinger at dagen blir lysere selv om klokka bare er halv åtte og det eneste menneske du har snakket med sålangt er en avisselger. Kan dere se for dere alt man kan få kjøpt på Isoraka, mens man står i bilkø og prøver å komme seg dit man skal før det blir for sent? Skjøteledning, umbrakonøkkel. Scrable, en gjesteseng. Verdenskart. Hva trenger du i dag Madama? Det kommer rett inn bilvinduet dit på det minste lille vink. Vet dere hvordan Tana iblant kan ligne på Grønland? Iallefall der gullgata svinger over i en annen gate jeg ikke vet hva heter, og der det ligger en moske og man på fredager stadig møter menn på vei til fredagsbønn. Har jeg fortalt om den fattige familien som bor der like ovenfor moskeen, på en trapp. Har jeg fortalt hvordan mor i huset, eller trappa, brer teppet over sine små barn og setter seg litt borten for trappa for å lese Bibelen mens barna sover? Har jeg fortalt om alle de flotte ungdommene som man kan møte på vei opp mot Rova. De ungdommene som bor der oppe på Andohalo som har allverdens muligheter i forhold til de som bor i de skrøplige husene bakenfor den videregående skolen på Ampefiloha. Vet dere at også Tana er full av gater som ser ut som om de slutter, men som likevel fortsetter dersom man er tøff nok til å smyge seg mellom noen hus og fortsette på stiene? Kan dere se for dere hvordan disse stiene er fulle av folk som går til og fra jobb, skole eller kirke på søndagene i pene nystrøkne klær. Prøv å se de for dere der de passerer hverandre på stiene langs de skittene bekkene med et “Manahoana Tompoko” mens de forsøker å ikke bli for sølete på føttene. Prøv også å se for dere hvordan det langs disse elvene sitter damer og vasker klær ser det kommer opp litt renere vann, eller hvordan endene bader fornøyelig ved siden av kuene som står på markene og tygger vannhyasinter.

Tana har alt. Tana har trapper i tusenvis. Smug og stier. Gater og avenyer. Tana har restauranter i verdensklasse og suppeselgere på gatehjørnene. Konserter og markeder. Tana har solnedganger og blå Jakaranda-trær. Traffikkork og tisselukt. Tana har firehjulstrekkere av siste årgang og taxier som mister eksosanlegget når du setter deg inn. Tana har oksekjerrer og andre kjerrer og busser med bussmenn som roper ut stoppesteder og priser. Tana er verdens vakreste by. Tana er en av verdens fattigste byer. Tana har tristesse og finesse i skjønn forening. Tana er en forunderlig by. En by som på tross av alle sine mangler graver seg dypt inn i hjertet ditt.

Som seg hør og bør fra stolte tanter

2011-09-18T09:25:00.000-07:00

Stolte tanter viser fram skrytebilder. Så her kommer mine.
Dette er altså min lille, nyfødte nevø. Ryktene sier at han ikke lenger er like liten og søt.
Men det er ikke lenge siden han så sånn ut og sov søtt på hjerteteppet som tante har heklet.
(Her skryter jeg rett og slett av to ting på en gang)

Tenk å bo så langt unna en sånn liten prins..

Så avslappa kan man sove,

når man enda ikke vet at søsteren er en skikkelig luring.

Dette er Madagaskar 2

2011-09-04T10:41:00.000-07:00

På Madagaskar er ca 80% av befolkningen bønder, og av disse bor mange i enkle hus langt uten for allfarvei.

De vasker klær i elva,

- og lever av det naturen har å by på.

Ris dyrkes på den minste lille jordlapp eller elvekant.

Madagaskar har noen nasjonale hovedveier med relativt god standard. Men på de fleste veier er veistandarden så som så. Denne båten har motor, over mindre elver har vi vært med på å bli dratt fra den ene siden av elva til den andre ved hjelp av tau og trinse.

Livet på den gassiske landsbygda kan på ingen måte sies å være enkelt, likevel er det fylt av smil, latter, sang og dans. Her leker barn og høner side ved side, her jobber mann og kone sammen på rismarkene. Her flørter ungdommen rundt bålet på kveldstid. Her lyser stjernene på sitt klareste.

Man skal ikke idyllisere det gassiske landsbylivet. Det er her man finner den tristeste statistikken om barnedødlighet, manglende skolegang og sykdom. Livet på den gassiske landsbyda er som livet ofte er, fullt av både glede og sorg. Bekymring og forventning. Be om at menneskene i dette landet kan få oppleve mer glede enn sorg, mer forventing enn bekymring.

Dette er Madagaskar

2011-09-02T07:56:00.000-07:00

Pål har kjøpt nytt kamera, og det er definitivt han som har tatt mest bilder i ferien. Han er også flinkere til å ha kameraet meg seg, som jo er en forutsetning for at bilder skal bli tatt.
Her kommer fire bilder som viser et lite stykke Madagaskar.

Jeg har sagt, det før og jeg sier det igjen, det er fantastisk å kjøpe ting rett ut av en diger sekk eller kurv. Hvor mange kopper skulle du ha sa du?

En høne kan man ha med seg over alt. Fire dager på kanotur sa dere? Vi tar med oss en høne så har vi ferskt kjøtt til siste dagen.
Ser dere hønemor?

Rene klær kan man henge overalt. Er de vaska så er de rene. Så enkelt er det.

Pølser, anyone?

Hverdagsglimt

2011-09-02T07:39:00.001-07:00

Så var hverdagen tilbake, og det har slått meg noen ganger etter ferien at vi trenger ferie og avbrekk. Jeg hadde tendenser til å være lei og frustrert før ferien, og følte iblant at ting gikk tregt både med meg og andre. 4 uker med ferie, og alt ser annerledes ut. Det er en måned og to dager til skolestart på Madagaskar og 2011/2012 blir et veldig annerledes skoleår for mange barn. Fem FLM skoler skal etablere en avdeling eller ressursrom for blinde.Seks skoler skal gi det samme tilbudet til døve. Flere skoler ønsker å være med og ha lignende prosjekter, men venter fortsatt på en avgjørelse fra skolens styringskomite. Hver skole vil få støtte til å ansette en eller to lærere som har fått videreutdanning i undervisning for døve eller blinde, i tillegg til å ha sin egen klasse vil hver av de døve eller blinde elevene få undervisning tilpasset sine behov av en spesialpedagog. Dette er en stort og vanskelig prosjekt, skolesystemet gir ikke nok rom for fleksible løsninger. Hverken økonomiske, faglige eller bemanningsmessige ressurser strekker til. Likevel, jeg har vært på møte i Mahajanga i 3 dager med en motivert gjeng med skoleledere og lærere. Og jeg har virkelig tro på at denne gjengen kommer til å se resultater de neste årene! Det blir ulidelig spennende, og en tanke som har vært litt fraværende de siste to månedene er på vei tilbake, “Skal jeg virkelig reise fra det her??” Hva kan jeg gjøre for å slippe å gi helt slipp på alt?” “Hvor fort kan jeg reise tilbake?”

I de omgjorte SHALOM-lokalene har vi hørt foredrag og diskutert tre hyggelige dager til ende. Og jeg syns det er lov å skryte av at jeg for første gang helt alene har holdt et langt gassisk foredrag. Og siden gasserne er så hyggelige og inkluderende så har jeg fått skryt.

Rektor på Vohiposa mottar et diplom for innsatsen hun har gjort med å gjøre Vohiposa til en grønn og inkluderende skole. Hvis dere en dag er på vei mellom Ambositra og Fianarantsoa så er det verdt å kjøre innom Vohiposa!

En liten markering av den nye skolen i Mahajanga.

En riktig så fin skole som skal gi plass til barn av alle slag.

Så var Mahajanga-turen over og som seg hør og bør fortet alle seg til markedet for å handle. Ingen gassere reiser på tur uten å ha med seg “frø-fra-veien” når han kommer hjem. Som alle andre har jeg også kjøpt ett anstendig antall kilo med deilige søte Mahajanga-appelsiner.

Ferienytt

2011-08-09T08:21:00.001-07:00

Det er ferietid. Vi har vært på reise i snart fire uker. Det er vanskelig å gjengi det vi har sett i et lite blogginnlegg, for Madagaskar er et fantastisk vakkert land. Fullt av hyggelige mennesker, fasinerende dyr og spennende veier. I kveld er vi derfor bare litt kjedelige og praktiske og forteller kronologisk om hvor vi har vært, hvor vi er og hvor vi skal. Forhåpentligvis blir det flere innlegg etterhvert, selv om erfaring tilsier at det er lettere å tenke på blogging enn å faktisk gjøre det.

Ok, Ferien kan i hovedsak deles i to. En tur til Morondava sammen med Erlend og Anette, og en tur til Maroansentra/Masoala. Morondavaturen startet i Miandrivazo, med en tredagers kanotur nedover Tsiribinahelva, hvor vi sov på sandbanker om nettene og speidet etter fugler og krokodiller om dagene. Fra Belo sur Tsiribinha reiste vi videre til Nasjonalparken Tsingy Bemaraha i 4x4. Tsingy er et et fjellområde og turen innebar klatring og det enkelte vil karakterisere som lek med døden (les: høydeskrekk). Etter Tsingy dro vi til Morondava, en kystby på sørøst-Madagaskar kjent for sine Baobabtrær.

Veldig koselig å være på tur med Erlend og Anette, seile nedover elva og se på landsbylivet.

Ned i grotter og opp på fjell. Utsikten var fantastisk!

Baobab.

Etter Morondavaturen hoppa vi på flyet til Maroansetra. En liten by nordøst på Madagaskar, og den byen i landet som har høyest luftfuktighet. Her finner vi også Madagaskars største vernede skog, nasjonalparken Masoala. Området er frodig og fullt av spennende pirathistorier, fantastiske strender, tusen år gammel regnskog, hump-back-whales, delfiner, rare dyr og selvfølgelig lemurer. Her har vi sett den merkelige leaftailed gekkoen, helmet vanga og verdens minste kamelon. Vi har bodd fire dager på et lodge i Nasjonalparken, en natt i telt på Nosy Mangabe, og i Maroansetra har vi reist på tur til vanlije/kanel/nellikplantasjer, drikket lokalt brygget vin og syklet gjennom elver og skoger på leting etter veien hjem. Nå sitter vi i solnedgangen på Masoala Resort og ser på fiskerlivet nede på stranden, drikker kokosnøttmelk og øl og feirer Monika og Pål, ett år.

Nosy Mangabe og en fisker.

Her og fru belgisk turist synes dette stedet er Madagaskars vakreste, og anbefaler ALLE å reise hit!

Antananarivo

2011-07-10T02:00:00.000-07:00

Bønner, mais og tørka småfisk pent presentert på bakkeplan.

Analakely-området sett ovenfra

Erlend og Anette har balkong med fantastisk utsikt!

Lest i avisa 2:

2011-07-09T01:32:00.000-07:00

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn.
Jeg kjenner de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei
av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske.
Jeg har erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.
Hans Børli

Man kan gruble over fattigdom. Og man kan gruble over rikdom.
Dette diktet passer til grubleriene.

En enkel mann fra landet: Vår kunnskapsrike guide i "Jardin de la Nature" i Ambatolampy. Hagen er vel verd et besøk, som så mange andre steder i dette landet som er fylt av stor natur og store mennesker.

Opprydding

2011-07-07T11:13:00.001-07:00

For ei som i to år ikke har trengt å vaske hus, vaske klær eller ta oppvaska kan det noen ganger være litt vrient å få ting gjort. Forefallende arbeid. Det er en god stund siden jeg tenkte at bloggen min var veldig mørk og dyster, og muligens enda lenger siden jeg ikke lenger var 28. I dag fikk jeg endelig gjort noe med det. Hurra! Det ble kanskje ikke det mest spenstige i verden, men jeg må faktisk lage min egen kveldsmat selv, og da kan man ikke sitte og blogge hele kvelden.
Til informasjon kan jeg jo også nevne at Pål snart kommer på besøk, at jeg fortsatt bor i Tana, at jeg skal ha ferie om mindre enn to uker. Og sist men ikke minst, jeg har blitt tante til en liten gutt! Hvis foreldrene hans hadde sendt meg bilde så kunne jeg vist han fram, men nå må jeg bare nøye meg med å si at han er kort og rund og veldig søt! Men det står glass og ramme og venter på han. Og han skal få mer bloggplass når vi har blitt litt bedre kjent. Fram til nå har han bare vist fram sitt søvnige fjes på Skype, uten å si ett ord.

Lest (sett) i avisa 1:

2011-07-07T09:53:00.001-07:00

Bilde av Knut Storberget og Vidar Refvik, pressekonferanse, en engasjert Storberget og to engangskopper med kaffe. Det forekom meg å være typisk norsk. En minister med take-away-kaffe på pressekonferanse.

Jeg burde sikkert vært mer opptatt av saken. Eksplosiv økning i anmeldte seksualforbrytelser. Seksualforbrytelser er ille om det så bare er en. Men jeg lar meg vist ikke opprøre så lett. Etter en oppheta debatt om verdens urettferdighet under en middag på tirsdag unnskyldte vår gassiske venn seg for det han mente var vulgære uttalelser. Men kanskje var det helt på sin plass. Det vil jeg heller si. Her jeg bor er det alt for lite banning og sverting og banking i bordet. Alt for få vulgære uttalelser om skyld og ansvarsfordeling. Jeg tipper det stormer i kommentarfeltene i norske nettaviser om temaene som ble diskutert over take-away-kaffen. Samtidig som den høye autoritet for overgangsstyret på Madagaskar kjører sikkerhetsmessig i sin karavane gjennom Antananarivos gater. Tro om han leser kommentarfeltene langs veien? De gamle menn uten hus. De små barn som tjener familiens inntekt.

Bildet er fra Antsirabe

Welcome

2011-06-27T10:13:00.000-07:00

For ei som har tatt på stilongsen, ullsokkene, ullskjerfet og Bergansjakka* er knall å komme til en restaurant som fyrer med ved i to rom (hvis man ser bort fra miljøaspektet..). Riktig nok likte jeg Zandinas fra før. Og jeg liker den ikke noe mindre nå. God pizza, varmt, veldig hyggelige servitører og trådløst internett. Tror jeg skal bli her i kveld.

På jakt etter Zandinabilder på nettet, fant jeg heller denne siden: http://madagascarantsirabe.misy.info/
Sjekk de fine bildene. Kanskje på tide å legge ferien til Antsirabe? Kulde til tross, Madagaskar er vakkert. Og jeg kan garantere god pizza!

* Klok av erfaring pakket jeg litt lurere til avreise nr to, og selv om jeg kler på meg mer klær enn de fleste ser jeg iallefall smartere ut enn Lene og jeg gjorde i fjor. Ingen ullsokker, skjørt og småsko på nasjonaldagen i år..

Tulear by night

2011-06-21T12:40:00.001-07:00

Etter en lang og strevsom tur fra Antsirabe til sørøstkysten, i en bil full av rare lyder som truet med å la oss bli stående gatelangs i mørket noen mil unna målet, går en trøtt og mett gjeng gatelangs i et uopplyst Tulear sentrum og ser på stjernene. Jeg forteller at i Norge nå blir det nesten ikke mørkt. Vi ler litt av det, og lurer på hvordan det skal gå med nattesøvnen til vår kollega som snart skal sitte på AirFrance flyet på vei til Gardermoen. Jeg tenker på lange, lyse sommerkvelder, bål, grilling og bading. Den friske Tulearvinden rusker oss i håret. Stjernene glitrer på sitt klareste. Noen nynner på en sang. Hvert sted har virkelig sin sjarm.
Madagaskar kan sjarmere de fleste!

Noen dager

2011-06-20T09:24:00.001-07:00

Det finnes dager da man lurer på hva man egentlig driver med.
Dager da man er motløs og synes ingenting går fremover.
Forventingene om hva man kan gjøre og hva det er mulig å gjøre er skyhøye.
Det finnes dager da man føler at man ikke er i nærheten av å nå målene.
Det finnes dager da man synes man er elendig både til å samarbeide og skape relasjoner.
Og har jeg egentlig evnen til å skape engasjement?

Men det finnes også dager sitter man på gode møter med gode kolleger og legger framtidsvisjoner og gode planer. Dager da man ser med beundring på kollegene sine. Det finnes dager da man ler og skråler. Og sist men ikke minst så finnes det dager da man står med resultatene i hånda.
Dager da man ser at man har vært med på noe stort.

Og så finnes det helt andre dager.
Dager da man kjøper hytte i Re. Dager da man går på danseforestilling på Madagaskars nyeste konsertscene. Dager da man oppdager en ny restaurant.
Dager man går til jobben og møter smilende avisselgere på hvert gatehjørne.
Dager da man møter gode venner på en bar. Dager da man går på Tarika Be konsert, eller tilfeldigvis snubler over en utstilling av gassiske tegneserietegnere.
Dager da man drikker deilig, gassisk, søt kaffe på en fortaussjappe.

Men det finnes også enda andre dager. Dager man savner Pål. Dager søsteren har termin.

Og så finnes det dager, som i dag, da man kommer til Antsirabe en sein ettermiddag og plutselig innser at dager tar slutt. At det kommer en dag da dagene blir annerledes. Dager uten sirisser og leende gassere. Det kommer en dag da man skal se tilbake på dagene. Det finnes dager da man bestemmer seg for at man må ta fatt i dagene og forme de som man vil.

Det er så skrukkelett å bli litt frustrert i et liv der man språklig bare delvis henger med, og lite blir gjort akkurat sånn jeg ville gjort det. Der informasjonsprosedyrene gjør at hvemsomhelst blir dårlig på planlegging, og en hel bataljons arbeid helst skal gjøres av noen ganske få.

Det er ingenting som er nok, pleier jeg å si når vi er på skolebesøk. Ikke hjelpen dere kan få av oss, ikke kunnskapen hverken vi eller dere har. Vi må likevel gjøre noe, og glede oss og være stolte over de resultatene vi ser. Selv om de er små, og drømmene er store.
Jeg bør lære meg å leve det jeg lærer.

Motløshet kommer ikke fra Gud, sa en mann på en tale jeg lasta ned fra ITunes.
Jeg vet det er sant. Jeg vet hvor jeg kan gå.
Da kan noen dager bli fylt av visdom.
Noen dager bli fylt med sprell. Noen dager med resultater.
Ja, Gud veit hva dagene vil bringe.

Det finnes selvfølgelig hundrevis av andre dager. Og en dag skal jeg fortelle dere om en helt vanlig dag når man er ute og går gatelangs i Antananarivo. For det er sikkert ikke alle som vet hvor fantastisk vakkert, hyggelig, oppmuntrende og vanskelig det er. Men det får bli en annen dag. Her kommer noen dager i bilder:

Workshopdeltakere fra tre supre workshopdager i april

Niese, fra en dag da hele familien (bortsett fra meg) + Pål besøkte hytta som jeg senere kjøpte (ja, jeg stoler på familien;)

Helgetur til Fandriana, gode venner, rusletur og piknik på rismarkene

Skolebesøk med gruppearbeid: “Skriv ned navn og kontaktinformasjon til døve og blinde barn dere kjenner som ikke går på skole”

Besøk av Est(h)er

Danseforestilling den dagen vi sa hade til Ester

Politikk og sånn

2011-05-19T07:47:00.000-07:00

Jeg leste avisa og tenkte: Jeg skal skrive et blogginnlegg som består av en setning: Liker ikke oljesand."

Men så tenkte jeg videre at det er da litt rart å sitte i et land hvor folk har slitt i to år med et styre som gjør lite for å bringe utvikling til folk og land og så skrive om oljesandutvinning i Canada.

Men en samtale med en taxisjåfør er betegnende for mitt og lokalbefolkningens politiske engasjement.

Taxisjåfør: Det er kaos ved Anosy. Det er demontrasjon.
Monika: Jaha? Hvem demonstrerer? Lærerne som er i streik?
Taxisjåfør: Nei, det er 3 mouvance (oposisjonen).
Monika: Jaha, og hva demonstrerer de for? Er det den generelle situasjonen eller er det noe spesielt som har skjedd.
Taxisjåfår: Nei, jeg vet ikke. Jeg er lei av politikk. Jeg følger ikke med.
Monika: Ja, det er triste greier. Det skjer lite og hvis noe først skjer vender det likevel snart tilbake til det gamle.
Sjåfør: Ja. det er sånn det er.
Monika: Krisen har vart lenge.
Sjåfør: Ja.

Og så var samtalen over. Ingen ting om muligheter eller umuligheter. Personer eller saker. Bare en kort og uengasjert fortelling om hvor lite man opplever at politikk er noe som angår folk og en enighet om situasjonens tristhet.

Og sånn går dagene. De som har en jobb klarer seg. Andre sliter. Offentlige tjenester og infrastruktur blir gradvis dårligere. Vi som har penger rister på hodet, går på restaurant og irriterer oss over oljesand og verdens urettferdighet. Men skriver ingen flammende innlegg om politikk, fattigdom og urettferdighet på Madagaskar.

Slik vi burde gjort.

- Hvordan kan vi sitte å se på at et av verdens vakreste land blir vannstyrt? Hvorfor graves det ikke dypere for å finne ut hvem som er ansvarlig for at ingen ting skjer?

Hvorfor roper ikke folk høyere om det de vet om forbindelser, korrupsjon og uærlighet?

Hvordan klarer denne krisen å passivisere oss alle?

Ferielandet Madagaskar…

2011-05-14T06:08:00.001-07:00

Kan anbefales!!

Idyll ved sjøen Idyll i byen

Bungalow i Ankarafantsika National Park Krokodillejakt
med Sifakalemurer i trærne

Lykken er

2011-03-31T23:04:00.001-07:00

Lykken er å bo på en liten topp som ligger like foran en stor topp med et slott på. Når veien roter seg til og fylles opp av rushtrafikk i alle verdens retninger, enveiskjørte gater uten skilt, okser, skolebarn, avisselgere og alt-mulig-annet selgere og man ikke vet hvor man er eller hvor man skal, da kan man lene reg rolig tilbake vel vitene om at rundt en eller annen sving vil slottet dukke opp og retningen man må kjøre i vil gi seg selv.

Når den ene gasseren bekymret spør den andre om hun vil finne veien hjem, og den andre svarer bekreftende kan man smile betryggende vel vitende om dronningslottets magiske evne til å lede forvirrede utlendinger hjem.

Bør sies

2011-03-24T11:55:00.000-07:00

Har jeg skrevet det på bloggen før min at jeg har gode kolleger?
Jeg har gode kolleger. That's a true blessing.

Ei av de har til og med kastet ut en rotte fra kjøkkenet mitt mens jeg selv stod på en stol ute i stua. Hvor mange sånne finnes det egentlig??

Tsy nisy hoy ny reniny

2011-03-24T06:35:00.001-07:00

Dagene går og det skjer litt av hvert i ProVert som jeg ikke skriver hjem om. Det skjer litt av hver i livet generelt også. Men jeg skriver ikke om det heller. I Januar leverte vi det nye prosjektdokumentet til ProVert til ambassaden. Nå i forrige uke fikk vi besøk av et evalueringsteam. I mellomtiden var i på studietur til Afrika. Og etterpå skrev vi rapporter. Det er nok av ting som skal skrives. I april får vi besøk fra det store utland fra Universitetet i Oslo og Kyambogo (og jeg får besøk av Pål), og forhåpentligvis kan vi utvide vår forståelse av hva det krever å gi utdanning til alle. For hva er egentlig god utdanning? Og hvilke barrierer finnes egentlig i skolen. Det er uten tvil mer enn man kan se med det blotte øye. Det er fysiske barrierer, språklige barrierer, sosiale barrierer, barrierer skapt av de metodene og undervisningsmåtene som brukes og det tankesettet som mer eller mindre bevist styrer lærernes handlingsmåter. Alle som har gått på skolen har vel på et eller annet vis sett barrierer. Gasserne har et fint ord. Miezaka. Å prøve/jobbe hardt, å gjøre en skikkelig innsats. Det er det vi trenger. Vi trenger å miezaka, hele tida, hver dag. Vi kan aldri si at nå har vi gjort det. Nå er det fullført. Neida. Det er bare å stå på. Hver dag. Enten det er her eller der. Å elske noen, å støtte noen, å inkludere noen, det krever en daglig fornya innsats.

Men akkurat nå så jobber jeg med en baselinestudie om utdanning for blinde og døve på Madagaskar. Jeg håper det kan bli litt interessant når det blir ferdig og da skal jeg fortelle dere om det. I mellomtiden sitter jeg her og fyller informasjonene fra spørreskjemaene inn i exellark. Man hører så mye om handicappede barn på Madagaskar som blir gjemt bort. Men i dataene mine finner jeg foreldre som har gjort en innsats for sitt barn. Jeg ser foreldre som er glade i sitt handicappede barn. Som gjerne stiller opp på kurs for å lære å kommunisere med de. Likevel, på en av sidene, på spørsmålet om barnet hadde en måte å kommunisere med familien på før han/hun kom til skolen, møtte jeg svaret “tsy nisy hoy ny reniny”. “Det var det ikke sa moren hans”. Pedagogen i meg, og den mulige framtidige moren i meg, røres av tragedien - en mors sorg og et barns ensomhet.

Må Gud velsigne det arbeidet vi gjør så det kan bli som de fem fiskene som kunne mette en hel kjempestor folkemengde.

Shopping along the road

2011-02-16T11:42:00.002-08:00

Planen var at vil skulle stoppe akkurat så mange ganger og akkurat hvor vi ville på vei fra hovedstaden til Antsirabe. Og det gjorde vi. Turen tok oss litt over seks timer. Og når vi endelig var framme var fire glade jenter gode og mette og hadde bilen full av div.

Visdom i skilt

2011-02-15T20:27:00.001-08:00

ProVert har vært på studietur. 15 stk har i 12 dager reist Afrika på kryss og tvers (les Uganda og Tanzania) for å lære om Inclusive Education. Nå er vi alle vel tilbake til koner og barn, og ikke minst 3 daglige måltider med ris! Mye kan sies om hva vi har opplevd disse to ukene. Men i første omgang lar jeg visdommen som ble formidlet til oss gjennom det skrevne ord malt på skilt og vegger tale sitt enkle språk.

Barn med handicap har rettigheter, selve hovedpunktet i Inclusive Education.

“I will live a long and loving life” underforstått “Jeg vil ikke dø av Aids.

Et lite tips til læreren.

Det er gøy å lære!
Særlig hvis læreren er være en tryllekunstner!
Hurra!

Omringet

2011-02-14T09:09:00.003-08:00

I dag på vei hjem etter mørkets frembrudd møtte jeg en guttegjeng som ba om penger. Det begynte med at en tok fram lua og gikk mot meg. Som jeg vanligvis gjør ristet jeg på hodet og sa nei, beklager. Jeg pleier ikke å gi penger til barn som tigger. Da kom det plutselig en hel kjempegjeng med rundt ti gutter løpende. Alle med lua fram. De flokket seg rundt meg og sa madam madam om hverandre mens de dro meg i armene og stengte veien. Flere ganger tok jeg noen av de i å åpne glidelåsen på jakkelomma. De hang på meg et godt stykke og jeg var en liten stund ganske overbevist om at jeg kom til å få lommene tømt før jeg klarte å riste de av meg.

Ja for det var deg jeg gjorde. Jeg rista de av meg. Så strengt på de. Sa “gå vekk” og “hva er dette for slags oppførsel??” Selv når vi passerte en mann som solgte brød og hele guttegjengen begynte å rope “brød brød” i kor lot jeg meg ikke stoppe. Bare en liten gang ble jeg litt nølende. Jeg så ned på en av de. Et skittent fjes, møkkete klær. En munn som ropte brød brød. Skitne hender som hang i jakka mi. Jeg hadde en gang en drøm om å jobbe med sånne gutter. Gategutter som rangler ute på gatene om kveldene. Små gutter som kan skremme voksne damer med fremgangsmåtene sine. Gutter i skolealdre som har en oppførsel og en frekkhet som om de skulle vært unge, arbeidsølse menn som livet har fart ille med. Kanskje er det nettopp det de er.

Finnes dere her? tenkte jeg. Like ved her jeg bor? Eller hvem er dere egentlig? Hvor bor dere? Hvem tar seg av dere? Likevel gikk jeg videre. Klarte å riste de av meg. Jeg hadde alle tingene mine i behold. Brødselgeren hadde like mange brød.

Syklon

2011-02-14T09:09:00.001-08:00

Det blåser en syklonvind over Madagaskar som får oss på høylandet til å hutre, kle på oss varme klær og lukke vinduene. Ambassaden har sendt ut syklonvarsel og oppfordrer alle til å ta sine forhåndsregler. “Jeg lurer på hvor syklonene kommer fra”, sier Daniel som er på vei til Mahajanga. “Hvis syklonen kommer fra vest er det ikke sikkert bussene går. De er redde for sterk vind og trær som faller over veien”. Jeg kikker ut på de store Jakarandatrærne, som ikke lenger har de flotte blå blomstene men som har fått frodige grønne kroner som nå svaier i vinden, og lurer på hvor mange skoler som skal miste takplatene sine dette året. Hvor mange hus skal ødelegges. Hvor mange og hvor lenge skal skoleveiene og andre veier stenges? Det er ikke krisetanker jeg tenker. Jeg skriver bare om hverdagen. Om syklonene som kommer hvert år. De lever med det her på Madagaskar. Livet og døden. Gleden og frykten. Det er sånn livet er. Man kan ikke sette seg ned og gi opp av den grunn. I går hørte jeg om et lite sennepsfrø som ble til en kjempestor plante. Jeg vet om skoler som går for fullt så fort vinden har løyet selv uten takplater eller andre nødvendigheter. Jeg vet om evangeliser, lærere og sykepleiere som frivillig flytter ut i de mest øde og syklonutsatte områder for å hjelpe andre. For de som ikke har for vane å lese i boka om senepsfrøene så er verden full av andre flotte historier om kjærlighet og pågangsmot. Historier om medmennesker og samhold. Historier som kan få en til å juble selv i syklontid.

Morsdag

2011-02-11T04:51:00.001-08:00

Det er morsdagshelg og jeg sender varme tanker til mamma.
Det er vanskelig å sette ord på hvor mye hun har betydd for meg.
Bekymringen som har beskyttet meg. Tryggheten som har gjort meg sterk. Støtten som har hjulpet meg med så mange små praktiske ting og med og større og viktigere avgjørelser.
Alle de uendelig mange timene med prat der hun har delt av sin visdom, kommet med råd i veivalg, eller bare skravlet om løst og fast.

Så glad jeg er for at jeg har henne.
Så uendelig sterkt knytta jeg er til henne både gjennom den jeg har blitt og gjennom det forholdet vi har.
Så glad jeg er for at hun overlevde den kalde desemberdagen da jeg kom til verden. At jeg hadde en pappa som kunne kjøre henne til sykehuset og holde henne i hånda, at hun slapp å gå.
At sykehuset tok i mot henne selv om hun ikke hadde med hansker til jordmødrene og et laken til senga hun skulle ligge på. Så glad jeg er for at det var senger nok så hun kunne ligge godt.
I tillegg var hun sunn og frisk og gav meg god mat fra første stund.
Hun hadde klær nok til å holde meg varm selv om jeg ble født et år da Desember var så kald. Og av legene fikk vi hjelp med det lille handicappet jeg ble født med så det ikke ble et handicap jeg måtte leve med.
Så trygt og godt vi hadde det selv i den mest risikable tiden i våre liv.
Det er ingen selvfølge å få vokse opp sammen med sin mor. Mange barn gjør ikke det. Mange mødre dør når de gir liv til sine barn. Mange mødre mister sine barn så alt for tidlig på grunn av mangel på grunnleggende fødeslshjelp, medisiner og ernæring.

Jeg kjøper ingen roser til mamma i år. Vi har hverandre.
I takknemlighet for alt vi begge fikk og kom oss gjennom den kalde desembermåneden for 29 år siden gir jeg heller rosene hennes til en annen mor og et annet barn, så også de kan feire morsdag.

Jeg oppforderer alle på morsdagen til å gi en gave til mødre som bor i områder med dårlige helsetjenester. For eksempel til prosjektet Helsetjenester på Madagaskar

Gratulerer med dagen

2011-02-11T04:48:00.001-08:00

I anledning dagen legger jeg ut en tekst jeg skrev til deg for noen år siden:

Til Pappa!

Jeg liker å skrive ting, og siden du har bursdag tenkte jeg at jeg kunne skrive noe til deg. Du sa du kunne ønske noen hadde skrevet noe som det om epletrærne om deg. Det kan umulig være så vanskelig tenkte jeg, og siden jeg sitter her og det passer seg sånn så skal jeg altså prøve å skrive noe om deg...

Du vet, det er en vakker ting i seg selv å være en god pappa. Familierelasjoner kanskje er noe av det viktigste i et menneskes liv. Det beste en har når det er godt og det verste når det er vondt. Det er vanskelig dog, å peke på det, å definere verdien, betydningen, vanskelig å si så mye har det vi har betydd, så mye har det lært meg, så mye har det formet meg.

For meg kan du aldri være bare deg. For meg er du ikke Ragnar, selv om jeg kjenner han og litt. Selv om jeg også kjenner organisten, kjemiingeniøren, Mr Thollefsen, han som noen studerte sammen med for mange år siden. Men likevel, for meg vil du alltid være en del av oss uløselig knytta til familien, til oss, til mamma, til oppgaven det er å være pappa.

Ja ja..

jeg vet ikke om dette ble så fint, men det ble i alle fall. Litt klisje blir det alltid, men litt moro er det likevel, å prøve å gå inn i noe man tenker eller opplever å prøve å beskrive det. du vet at jeg liker det, og jeg tipper at jeg har arvet det fra deg. Kanskje litt fra mor og forresten, og kanskje mamma og. Eller kanskje er jeg bare meg. Bortsett fra at jeg ikke tror på det. At noen er bare seg. Det passer å si det her jeg sitter, i Asia, i kollektivismens, familiens og relasjonenes del av verden. Så er ikke jeg heller bare meg, bare Monika, jeg er også uløselig knytta til dere, jeg forklarer meg blant annet ut ifra våre felles erfaringer, vårt forhold. Akkurat som du alltid vil være pappa, så vil nok jeg alltid være datter. Men dette fanger oss ikke tror jeg, det forklarer oss, det gir oss flere dimensjoner, det gir oss verdi. Men det fanger oss ikke. Binder oss ikke. Kanskje ligger den gode familierelasjonens styrke her, i skjæringspunktet mellom fellesskap og egenart. Kanskje? Hva tror du?

Gratulerer med dagen, jeg ringer deg i morgen!

Politisk analyse

2011-01-21T05:40:00.000-08:00

Før jeg kom til Madagaskar hadde jeg tenkt at jeg kunne blogge om den politiske situasjonen. Et land i krise sett fra innsiden. Samtaler med de som føler situasjone på kroppen kunne gjenfortelles. osv osv.

Det ble med tanken.

Språk og tilgang på nyheter var en ting som gjorde saken vanskelig.

Men min egen evne til å legge det hele fram på en saklig måte har kanskje vært hovedgrunnen. Jeg har ikke funnet ordentlige ord.

Jeg har ikke forstått.

Hjemme i juleferien snakket jeg med noen som stilte spørsmålet om diktatorregime. Jeg trakk litt på det. "Det er vel ikke det vi ser, det er mer.."

"Hvilken side av det politiske landskapet tilhører den nåværende regjeringen?" Spurte noen andre. Tja. Side.

I denne artikkelen i Bistandsaktuelt refereres det til noen som har gjort en analyse.

Den er enkel.

Det er iallefall ikke bare jeg som sliter med en seriøs fremstilling.

Det kunne vært en trøst.

Men det er bare trist.

Kokoshue

Let's talk about love

2011-01-18T10:22:00.000-08:00

Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
løfter høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe
og løftes

dit gåte holder gåte i sin hånd

Stein Mehren

Samtale mellom niese og tante ute i snøen mens den ene bærer den andre opp en bakke.

Niese: Du kan bære meg tante.
Tante: Ja, det kan jeg.
Niese: Det er fordi du er så veldig glad i meg.
Tante: Ja, jeg er veldig glad i deg.

Livet er fullt av små kjærlighetsuttrykk tenker jeg i dag.
Små ting som gjør livet fint.
Ester som kommer innom.
Gode kolleger.
En skravlekveld i Antsirabe.
En nevø som vil vise fram et hull etter en tann som er mistet.
Pål.
Å gå i gatene å se på menneskene som lever livene sine.
En gammel kone som følger sin mann forsiktig over gata.

Og så jobben min.
Det nye prosjektdokumentet til ProVert.
Stappa fullt av mennesker som vil hjelpe hverandre.
Noen vil gir tid.
Arbeidskrefter.
Det blir gitt penger.
Vi diskuterer hva vi tror er behovet. Forteller hverandre hva vi tror vil hjelpe.

Vi lager planer og strategier.

De er basert på bekymringer og omsorg.

Vi prøver å løfte.

Og vi blir løftet.

Verden er på ingen måte et perfekt sted.
Men man kan finne godhet på de fleste kanter.
Dessuten er det regntid og ris og mais gjør landskapet grønt.
Det er også kjærlighet.

O regn fra det høye

2011-01-16T01:41:00.001-08:00

Det finnes dager da regner bare øser ned i så store mengder at hele verden stopper opp og man bare må gå ut og ta et bilde.

Det er fine dager.

I dag stopper jeg ikke opp, men jeg legger ved et bilde fra en dag da jeg gjorde det. Deilige dager i Fandriana da regnet gjorde røde veier til røde bekker og mennesker og dyr fikk holde seg hjemme.

Jeg har hatt sånne dager i Mexico også. Dager da veien mellom A og B i en liten periode er stengt og politimenn står og vokter at ingen passerer veien som har blitt til en elv med sterk strøm.

Dager da jeg og en helt ny venn kliss våte måtte søke ly under et bittelite tak mens tordenbrakene fikk bilalarmene til å ule. Troperegnet skaper unntakstilstand og der jeg stod kald og våt og ung (noe jeg jo fortsatt er) mens min nye venn tørket maskara som rant nedover kinnene mine fikk jeg reiseminner for livet.

Manda la lluvia con un rosio de tu amor..
(jeg sliter vist litt med spansk rettskrivning, men jeg har blitt bedre på gassisk..)

Takk

2011-01-16T01:35:00.001-08:00

Det er mye som skulle vært skrevet i det nye året. En god jul hilsen til eventuelle lesere, ønsker om godt nytt år, en liten 2010 kavalkade kunne vært på sin plass, dessuten har jeg for første gang på lenge nyttårsforsetter. Gode forsetter. Jeg kunne absolutt delt de med andre.

Men denne bloggen har endt opp med å bli et sted for sporadiske innlegg av varierende kvalitet, og den er i liten grad i stand til å følge det store hendelsene i mitt liv. Jeg fikk f.eks kjærste sommeren 2010, men det har aldri blitt publisert. Og for ikke lenge siden var jeg hjemme på juleferie, en luksus mine NMS-forgjengere bare kunne drømme om. Hjemreise etter kun 3 måneders arbeid. Ja, sånn har verden blitt.

Som dere nok forstår så er det mange innlegg som kunne vært skrevet. Men veldig lenge har jeg tenkt at jeg skulle skrive dette. En hyllest, med lykkeønskninger, til min “du er mitt alt i livet” fra i fjor. For det var hun faktisk; kollega, reisekamerat, korrekturleser, kokk, diskusjonspartner, samboer, assistentlærer/hovedlærer, lystenner (både i faktisk og overført betydning), motspiller (som alltid vant), utlåner av bøker og annet praktisk utstyr (særlig på reiser), filmfremviser, sitte-på-vasken-og-skravle-venn, gartnerassistent og hovedansvarlig for dyreholdet (selm om det riktignok ikke var våre dyr).

Det var rett og slett ikke mye jeg gjorde alene i fjor, ikke en gang å rydde skadedyr av veien trengte jeg (jeg måtte riktignok slå dem, men der sluttet også min oppgave, rydde de bort gjorde hun). Det var bare en gang når kjøkkenet var innvadert av en stakkarslig liten møll høyt oppe med lyskrona at hun lukket døra og gikk.

Ja jeg ble litt lei av henne. Jeg gikk turer for meg selv der jeg tenkte Gud hvordan skal dette gå. Jeg gav pent uttrykk for at jeg iblant kunne tenke meg litt mer alenetid. Og Gud vet, at hadde hun ikke vært som hun var så hadde det aldri gått bra, for hun trakk seg pent unna når jeg trengte det og stilte likevel opp når jeg hadde behov for det. Like blid.

Det er ikke til å legge skjule på at det hele var en underlig liten konstellasjon. To ikke så unge, litt sære enslige damer i et hus langt inne på det gassiske høytliggende bondeland. Ute av stand til å kommunisere stort med andre enn en og annen utvalgt kollega med særlige kunnskaper innen internasjonale og nordeuropeiske språk.

Men nå, nå savner jeg henne. Når saker skal skrives eller fremgangsmåter diskuteres. Eller bare når tid skal slås i hjel. Hvor ble det av hun som skal ha så mye rart i kaffen? Hun som tiltrekker seg alle loppene? Hun som alltid er klar for en dans?

Nå har hun reist til andre marker. Til andre eventyr og andre kolleger. Ja, tilogmed andre samboere og andre motspillere. Men når Gud vil så møtes vi nok igjen.

Lykke til!

Hipp hipp Hurra

2010-12-14T11:00:00.000-08:00

Det var en lørdag midt i mellom min bursdag og Jonas sin bursdag (gratulerer med dagen, jeg tenkte på deg!) at Madagaskar fikk sin/ gikk inn i (hvordan omtaler man egentlig en slik overgang?) 4. republikk. Og det ble feiret med det heftigste fyrverkeriet jeg noen gang har sett og hørt (Ja, for det ble plutselig tydelig at det er strenge restriksjoner på lydnivået på fyrverkeriet der jeg kommer fra).

For dere som ikke er helt informert så er Madagaskar midt i en politisk krise som begynte med et kupp i 2009 og nå for slett ikke lenge siden ble det av overgangsregjeringen avholdt valg med 52% prosents oppslutning hvor noen og 70% sa ja og noen og 20% sa nei, og dermed var det duket for en ny republikk (og det er ikke sant som NRK og TV2 sa at i følge den nye grunnloven kan presidenten velges for 35 år av gangen). Og dette ble altså feiret, på samme dag som åpningen av det nyrestaurerte lampan'ny tanana, rådhuset, samme helg som Jonas og jeg ble 29 år, og det var feststemning i gatene. Ja, det var faktisk det selv om de fleste løfter trist på skuldrene og lar livet gå sin gang. "Mampalahelo", sier de når vi snakker om politikk. "Det gjør en trist". "Stakkars Madagaskar". "Folk mister jobbene sine" Og sånn er det altså. Det er en misvisende overskrift på dette innlegget. For ved overgangen til den 4. republikk er Madagaskar i dyp krise. Flotte raketter til tross.

Litt av hvert fra livet

2010-12-14T10:40:00.001-08:00

Jeg har ikke vært så flink til å blogge i dest siste, og jeg har trodd det har vært fordi jeg ikke har tatt bilder. Bilder sier som kjent mer enn tusen ord, og hvis man er for lat til å skrive eller ikke vet hva man skal si så er det kjekt med bilder. En liten kikk inne på kameraet viste overraskende nok bilder fra flere ulike situasjoner jeg har vært så heldig å få være midt oppi. Så er kommer det en liten bildeserie:

Glade barn som får besøk av det offisielle Norge.

Deilig bursdagsdessert! Og appropo bursdag (for dette er ikke min bursdag), takk til alle dere som huska min bursdag!!

På en helgetur til Andasibe møter vi, i en sving i en oppoverbakke, mye lastebil og lite vei.

Og når vi er vel fremme i Andasibe og nasjonalparken kan lemurjakten begynne.

Godt helgeturselskap passerer elv.

Verden er full av ressurser..

2010-12-13T11:03:00.000-08:00

Under et søk på jakt etter smarte miljøvennlige produkter på nett dukker dette opp: http://www.norskdesign.no/open-class/2-prize-jani-sanitary-towel-article14156-446.html Sanitetsbind laget av vannhyasinter.

Og hadde jeg vært som ei jeg kjenner som alltid har kameraet i sekken kunne jeg blogga bilder av hvordan dammen i Antsirabe er full av vannhyasinter og av alle menneskene som drar plantene opp, legger de på oksekjerrer og kjører de av gårde. Jeg tror noe blir brukt til dyrefor, men plagen kan vistnok ha flere bruksområder. Det gjelder nok med vannhyasinter som med så mye annet her i verden, å se den berømte halvfulle koppen (i motsetning til den halvtomme som uttrykket sier). Verden er full av muligheter for den som tror.

Markedet i Antsirabe

2010-11-14T08:58:00.001-08:00

Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg inbiller meg at noen en gang fortalte meg at Ravalomanana satte i gang et prosjekt for å få bygd “markedshus” over hele Madagaskar. Markedsplasser med tak over. Uansett, sant eller ikke, iallfall har de lenge holdt på med å bygge et markedshus i Antsirabe. Og en gang mellom nå og sist jeg var der har det blitt tatt i bruk.

På rekke og rad med fine nye disker og god plass mellom hver bod stod selgerne i det nye huset. Alt var systematisk inndelt. Stoffavdelingen ledet over i klesavdeling som igjen gikk over i sko avdelingen. Og med en liten gate i mellom kom bananene, mangoene, og videre grønnsakene, gullrøttene og potetene. Sinkarbeidene, redskapene og tauene osv. Fantastisk. Rent og delikat. Og best av alt, det går an å gå elegant forbi hele kjøttavdelingen nesten uten å engang kjenne lukta av kjøtt og fisk.

Jeg er en markedsjente. Ikke fordi jeg handler så skrekkelig mye, men fordi jeg syns det er helt knall å kunne kjøpe akkurat så mange kopper jeg vil med peanøtter og bare helle de ned i kurven. Mangoene legges også rett i kurven. Vil du ha den eller den sorten mango? Godt modne eller litt mindre modne? En halv kilo gullrøtter? Nei, bare en kvart kilo? Ok, værsågod. Hva er egentlig dette for noe? Aha, hvordan skal det spises. Mhm.. Personlig service, ingen unødvendig pakkeplast, du kan sjekke kvaliteten skikkelig og du kan kjøpe akkurat så mye eller lite du vil. Alt lett tildekket fra solens varmende stråler. Hadde jeg vært gammel lurer jeg på om jeg kanskje ville vært av den “alt var bedre før” typen. Før Norgesgruppen, før 7-11. Jeg vet maten har blitt billigere, men har den ikke også blitt litt kjedligere å kjøpe? Mulig at ja takk begge deler hadde vært den beste løsningen.. Og så har vi jo Bondens Marked. Hurra!

Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg kameraet, for jeg viste ikke at markedet skulle være så flott akkurat denne lørdagen. Men jeg kan jo illustrere innlegget med noen av helgens innkjøp.

En dag skal jeg slutte å kjøpe sinkting for jeg har jo strengt tatt ikke bruk for de. Men den dagen har vist ikke kommet helt enda, og disse to lampene snek seg ned i kurven.

Disse tre er ikke kjøpt på markedet, men har nok heller stått i skapene i mange år. Leier man deg inn i en ny leilighet på den gamle skolen åpenbarer det seg nye, gamle skatter i kjøkkenskapene. Disse tre står i 1 øst. Leiligheten vil definitivt ta seg bedre ut etter en grundig renovasjon, men jeg håper ansiktsløftet klarer å kombinere moderne, gammelt og historisk. Iallefall litt. Og at disse tre og deres venner får bli boende. Hilsen hun med bestemorstilen.

Framtida

2010-11-14T04:57:00.000-08:00

Du burde gruble litt mer på framtida sa jeg til Pål og det er igrunn ganske sant. Pål tenker så merkelig lite på framtida. Det virker iallefall sånn på meg.

Hos meg er fremtida veldig dagsaktuell. Det har den alltid vært. Når jeg var liten var målet å bli stor. For det var lissom målet med livet trodde jeg. Å bli stor og klok. For de voksne viste hvordan verden hang sammen. Det trodde jeg. Og jeg skulle ha en gård og mann og mange barn. Og så skulle jeg helst ikke ha bil.

Etterhvert forstod jeg at man ikke forstår alt selv om man blir stor. Men jeg ville fortsatt ha en gård.

Og så, etter et halvt år på bibelskole i Mexico forstod jeg at det ikke alltid er helt sunt å ha så bastante planer for framtida. Ting blir ikke alltid sånn man tror og dessuten var det en som fortalte meg at “Mine veier er høyere enn deres veier og mine tanker er høyere enn deres tanker” og jeg bestemte meg for å tro at hans planer for framtida var bedre enn mine. Og med det anla jeg en mer “vi tar det som det kommer holdning” til livet. Noe jeg tror var veldig sunt for meg.

Men likevel så tenker jeg stadig på framtida. Og en hver avgjørelse tas i lys av hva jeg tror framtida kan bringe eller ikke bringe. Jeg er spesielt redd for ting som helt kan lukke døra for muligheter i framtida. Selv om jeg og ser at jeg begynner å nærme meg en alder hvor det er på tide å velge litt mer langvarig. En jobb som man kan ha en stund for eksempel. Eller en plass man kan bo mer enn et år.

Siden vi nå snakka bittelitt om framtida så slo det meg at jeg som tenker så mye på framtida og grubler så masse på hva som kan skje dersom eller hvisom, sikkert kommer til å bli litt bitter som gammel. Kanskje kommer jeg til å tenke på alle mulighetene og alle drømmene jeg har hatt som ikke ble noe av..? Jeg hadde f.eks en drøm om å gifte meg før jeg ble 18. Og for alt jeg vet blir jeg kanskje aldri gift. Det har iallefall vært en aktuell tanke lenge.

Men, så kom jeg på, her framtidstankene passerte på rekke og rad, at hvem skulle trodd når jeg var liten og sjenert og drømte om mann og gård at jeg skulle tørre å reise alene til Madagaskar, og at jeg skulle sitte her en novemberdag i 32 varmegrader og skrive om framtidstanker? Eller hvem skulle trodd at jeg som hata skolen skulle ta en master i pedagogikk og drømme om en doktor. Det hadde jeg virkelig ikke drømt om i min barndom. Så hvem vet hva framtida ellers kan bringe? Det kan iallefall fort vise seg å være ting jeg ikke kan komme på å tenke på i dag. På godt og vondt. Så stemte det som han sa at mine tanker ikke var så høye. Og sålangt er jeg godt fornøyd med de som var høyere.

- Og overalt i verden finnes det fine roser som lukter godt, og hvis man kan glede seg over det så har man iallefall noe som man med sikkerhet kan glede seg til i framtida.

Bara-land

2010-11-14T02:23:00.001-08:00

Bara-land ligger på sør-Madagaskar og er landet gasserne forteller om når rare historier skal fortelles til utlendinger. Bara er kvinnemarkedet og kvegtyverienes land. Landet der det er antall okser som gir en mann ære.
Men Bara-land er også landet til den vakre Isalo nasjonalparken, Baobaben, dansen, skole- og evangeliseringsprosjektet SOFABA og mange andre fine ting.

I Bara-land har de døde større hus enn de levende.

Denne mannen drømte kanskje om å bli pilot?

Gutta viser gjerne fram sine kilalaka-danseevner til taktfast klapping fra tilskuerne.

Aftenstund i Ankasoaby. “Den glemte by” som noen ville kalle den. En stor og fin by tre timers skranglete kjøring fra hovedveien.

Marked i kveldssol.

Stor folkemengde klare for opplysningsfilm om familieplanlegging arrangert av japansk NGO.

Matte-materiell, godt plantet i jorda.

Den som planter et tre har skygge når varmen kommer. Mange av skolene i SEMABA "Grønne Skoler Bara” har egne små planteskoler.

Det er godt å ha en hjelpende lærer når bokstaver skal skrives.

Mer informasjon om skolene og prosjetet vi besøkte kan dere finnne ved å besøke nettsidene til SEMABARA.

Bokanmeldelse

2010-11-07T07:58:00.001-08:00

I ettermiddag har jeg tilbragt to timer på misjonærbiblioteket. På den tida rakk jeg å lese Berit Dahls bok “Bortsendt” mens jeg lå henslengt på den gamle divanen og snuste inn lukta av eldgamle og ikke fullt så eldgamle bøker og prøvde å se for meg hvordan stedet kunne ha vært den gang små misjonærbarnføtter løp opp de to trappene til 2. etg, inndelt etter kjønn. Det er en sterk bok.

Etterpå fant jeg Ingjerd Finnstad’s bok “Røster fra en taus verden” som jeg også håper er på vei over havet , og snart ligger i posthylla mi. Jeg vet den kommer til å gjøre inntrykk. Like mye som det gjør inntrykk å bli kjent med dagens blinde- og døve arbeid. Like mye som det gjorde inntrykk å ta innover seg hva som egentlig befinner seg bak ordene “forhindre overgrep” som jeg skrev i et dokument om blinde og døve. Like mye som de t gjør inntrykk å møte kjærligheten, engasjementet og stå-på-viljen hos de som jobber for disse barna.

Som pedagog kan man ikke late som at man ikke forstår hva et menneske blir utsatt for ved å ikke få tilstrekkelig kjærlighet, trygghet og sosial interaksjon som barn. Jeg har blitt skrekkelig lettrørt over historier om omsorgssvikt mot barn. Det begynte med Susas barnevernshistorier, og det forsterker seg lett her på øya.

Jeg møtte ei jente i dag på vei til bakeriet. Hun hadde en gutt på ryggen, og var veldig ung. For ung, tenkte jeg, til å være mor og spurte. Hun fortalte at gutten var fire år og lillebroren hennes. Hun hadde seks små søsken. Mor var død og far var gal. Jeg hørte på historien hennes og etterpå gikk jeg inn porten, jeg og croissantene mine. Jeg som vet.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å fortelle “stakkars-barna-i-Afrika-historier” og det er sant. Jeg har prøvd å forklare det mer i et upublisert innlegg, men jeg får det ikke til. Den grelle sannheten om denne Afrikamisjonæren er at hun stort sett ender opp med å gå forbi uten evne til å handle. Rett og slett. Det finnes ingen ting å rose seg av. Jeg er redd “stakkars-barna-i-Afrika-historier” kan få dere til å tro at jeg har et spesielt stort og varmt hjerte. Men det er desverre ikke sånn. Jeg er ganske stakkarslig. Akkurat som dere. Akkurat som alle rike og ressurssterke som ikke klarer å utgjevne verdens grelle urettferdigheter. Det er synd på oss.

De fattige derimot er ofte ganske sterke tenker jeg noen ganger. På vei til kontoret på Andohalo går jeg forbi en liten familie, mor og barn. Mor vasker huset hver dag, tar på sin datter rene klær og bretter teppet rundt henne når hun skal sove. Huset hennes er en trapp. Likevel gjør hun sitt beste, det ser iallefall sånn ut, for å ta vare på den lille jenta. Sist gang jeg så dem lå veslefrøken og sov på det øverste trappetrinnet mens mor hadde laget seg sitt eget rom bak en pappeske og satt og leste bibelen.

Jeg skal ikke prøve å skrive noe mer om fattigdom og stakkarslighet i dette innlegget for da blir det ikke publisert. Og komblingen mellom fattigdom og stakkarslighet og Afrika og deg og meg er skrekkelig kompleks og hvert enkelt menneske er som kjent unikt. Jeg skal heller gå på jakt etter et par bilder som jeg kan krydre hele innlegget litt med.

Fortsatt god søndag. :)

Små gleder

2010-10-17T23:55:00.001-07:00

Fotballandskamp i hagen der Norges damelag blir slått i støvlene av Madagaskars guttelag. En billett til juleferiring i nærheten av Pål. En uventet reise til Mahajanga. Gode kolleger. Et basseng i sola. 40 hørselshemmede barn som gleder seg over å få gå på skole. En tolk som legger egne kommentarer til søndagens preken. Kremet, hjemmelaget blomkålsuppe og en episode Poirot etter en god søndag.

Mens brødet hever..

2010-10-12T09:24:00.001-07:00

..drikker jeg juice fra vinglass. en herlig billig luksus som alle burde unne seg. I allefall om man har vinglass. Og, ja, jeg baker brød på en helt vanlig tirsdag. Jeg var på Jumbo i går og saumfarte importutvalget på leiting etter grovmel. Fornøyd fant jeg en pakke med “tilsett-bare-vann-brød” og bildet viste et deilig bilde av mørkebrune brød. i dag viste deg seg riktignok at pakken inneholdt kun hvitt pulver, og hva som egentlig var sammenheng mellom bilde og innhold er meg en gåte. Men uansett, brød skal det bli, og mens det hever skal det altså bli blogg. Blogg og brev. For min nevø er blitt lovet brev og tanter må holde det de lover. De må iallefall prøve.

Men, blogg først. Jeg kan fortelle at jeg har blitt en dreven bykjører, jeg har riktignok laget lang kø pågrunn av feil girvalg og noe mindre suksessfull bakkestart, men jeg har ikke kræsja og har ikke blitt hanka inn av politiet for annet enn rutinegrunner. Jeg er igrunn veldig fornøyd med å være tilbake i et bybilde svimse rundt enten til fots eller til bils blant biler og busser og eksos og folk.

En annen ting som er veldig stas er å befinne seg i pedagogikkens land. Who’s education for all? skrev en dame jeg vanka litt rundt en gang, og her stiller man seg i disse dager spørsmålet Who’s inclusive education? ikke fordi vi er imot inklusjon, det er vi ikke (og det er det siste vi vil ha på oss, for vi er faktisk det stikk motsatte), men derimot fordi man noen ganger kan stille spørsmålstegn ved om denne inklusjonen faktisk er det beste for absolutt alle? og er egentlig vi som skal inkludere i stand til å tilby kvalitetsutdanning for alle i det samme klasserommet? og dersom vi ikke er det, hvem er det isåfall det vil gå utover?? Og selv om disse diskusjonene er vanskelige og noen ganger kanskje til og med sårende for noen så er de så utrolig nødvendige og veldig spennende syns jeg. Og dessuten, hvis vi skal klare å skape et samfunn der alle, virkelig alle, får delta med like muligheter, med verdighet og med selvtillit, da må vi tørre å ta debattene, tørre å prøve, feile, lære osv. Og derfor stortrives jeg med debattene - og ikke minst med debattantene, for de er virkelig ikke noen hvem-som-helst.

Det er altså døve og blindearbeid som står i sentrum i disse dager. Hvordan det skal gjøres, nå og i framtida? Inkludering i vanlig skole? fortsatt drift av spesialskoler? Foreldreopplæring. Hjelpemidler. Oversetting av bøker til blindeskrift osv. Det er mye flott arbeid som gjøres. Men likevel, det er så langt ifra nok.

Rektorene på døveskolene forteller at de har gått til fots for å lete etter og kartlegge døve barn i deres nærområde (som egentlig er et veldig stort område) og de forteller at de har funnet 13, noen 20 andre 40 osv. Og hva gjør de da? Skolene har allerede sprengt kapasitet. Disse barna, mange av de er store barn, bor med familier som ikke kan kommunisere med de, som kanskje ikke vil kommunisere med de, de får gjerne ikke gå på skole.

Hvis man tar inn over seg hva det betyr for et barn å ikke utvikle språk før man er seks, noe som er ganske vanlig for mange av barna på døveskolene, så kan man virkelig ha lyst til å sette seg ned å gråte. Lenge.

Jeg liker ikke så godt å fortelle så mange stakkars-barna-i-afrika-historier, men barn med handicap, barn med spesielle behov, de er sårbare i alle deler av verden, og de er veldig sårbare her.

SFM har starta

2010-10-12T09:18:00.001-07:00

Skoleåret på SFM har offisielt starta med leker, spill og sang. Det var veldig hyggelig å være tilbake og også veldig hyggelig å oppdage at veldig mange av fjorårets studenter også var på plass, for å ha sin halvårspraksis i nærområdet.

ProVert overvåket starten på passelig avstand, fra kantina, der de også korrekturleste sin nye lærebok og testet ut didaktiske materialer.

Fjorårets produkt.

Årets produkt.

Didaktisk materiale, kan bæres på hodet.

- Og brukes til uteundervisning.

Søndagstur med Ester

2010-10-04T08:26:00.001-07:00

En hyllest til smug, trapper, porter og mennesker.. :)

Ettåring og fotoapparat.

Hverdagslig.

Bratt.

Smalt.

Frodig.

Brunt.

Sosialt.

Vakkert.

Hus og arbeid

2010-10-03T09:43:00.000-07:00

Så var jeg på plass. Og huset er blitt malt. Stort og flott var det før, og enda flottere har det blitt. Grønt, rødt og strøkent, og veldig koselig å flytte inn i. (Størrelsen er den samme, og det er plass til besøk :)

Arbeid:

Jobben begynner også å ta form. Det er mange ting som skjer innenfor det som er mitt arbeidsområde, styrket pedagogisk kompetanse i skolesektoren, og nå er det bare å henge seg på og finne ut hvor og hvordan man best kan gjøre nytte for seg. Mine kolleger skal i løpet av det kommende året gi ut lærebøker i historie og didaktisk materiale, inkludere blinde og døve barn i vanlige skoler, gi oppfølging og opplæring og inspirasjon til skoler og lærere, styrke samarbeidet med andre organisasjoner som jobber med utdanning, utdanne lærere, lærere for døve og blinde, gjøre oppfølgingsstudier og en hel del andre ting som mange sikkert vet allerede. Heldigvis har jeg mange kolleger.

Og hva blir min rolle? Jeg skal henge meg på som best jeg kan, og prøve å være til nytte. - og kanskje, etterhvert, finner jeg ut at noen trenger meg mer enn andre. Det blir spennende å bli bedre kjent og se hva som skjer. - ta en dag av gangen i tro på at veien kommer og at man sammen kan gjøre det til en god vei.

Hus:

Kirke- og misjonssenteret på Isoraka

Utsikten fra trappa med hodet litt vridd mot høyre

Fint, grønt kjøkken, med mye fint servise og glass selv etter at noen har vært og lånt.

Tidligere i år stod jeg i NMS-gjenbrukbutikken i Tbg og sa til meg selv at jeg ikke kunne kjøpe det fantastiske, komplette middagsserviset som stod utstilt fordi jeg allerede hadde nok ting på mammas loft. Den lille tristheten som det førte til har hengt i helt til jeg begynte å finne ut hva som fantes i NMS-eie her på øya. Her er det skatter å finne bak mang en skapdør.

På kjøleskapet henger to pene barn og en kjøleskapsmagnet fra min mor. Inne i stua er det plass til mange gjester, mye bøker og ellers annen kos.

Sommerminner

2010-09-18T08:15:00.000-07:00

Borte bra hjemme best?

Tja, si det..
Her kommer uansett et knippe bilder fra sommerens aktiviteter:

Håper det blir en varm og fargerik høst hos dere!

Gleder meg til vi ses igjen!

Velkommen hit!

2010-09-18T05:04:00.001-07:00

Velkommen hit til denne bloggen som er blitt oppkalt etter min mors Tante Bertha av den enkle grunn at jeg, den gangen bloggen ble oppretta, ikke ville kalle den opp etter meg selv. Tante Bertha kan man lese mer om her, hvis man er interessert i det.

Men, denne bloggen handler ikke om tante Bertha, den handler om meg som ganske nylig har kommet tilbake til Madagaskar for å jobbe for NMS. Jeg skal bo i hovedstaden og jobbe som pedagogisk rådgiver i noe som kalles Grønt Skoleprogram. Mer om Grønt Skoleprogram kan du lese her.

Grønt skoleprogram jobber for at barna og naturen skal verdsettes og ivaretas.

Fra september i fjor til juli i år var jeg også på Madagaskar, som Fredskorpsdeltaker, og jobbet på den Gassisk-Lutherske kirkens lærerskole, SFM, som ligger i en by som kalles Fandriana. Av den grunn snakker jeg litt gassisk allerede, men ikke mer enn at jeg fortsatt føler meg ganske klønete i sosiale sammenhenger. Jeg kommer over noe jeg skrev i fjor som beskriver godt hvordan det er å være utlending, langt hjemmefra:

“I’m an alian, I’m an Englishman in New York” synger Sting, og jeg tenker at han skulle bare prøvd å være en Oslo-jente i Fandriana. Det må da være enda vanskeligere enn å være Londoner i New York.

Jeg er en utlending, et fremmedelement, en innflytter. Jeg lurer på om det er vanlig når man befinner seg i den kategorien at livet går opp og ned som en berg og dalbane. Jeg tror det. Jeg lever iallefall med store svigninger. Små ting utløser store gleder eller enorm frustrasjon. Jeg føler meg i perioder fullstendig lost, men like etterpå blir jeg overfalt av lykkefølelse fordi jeg har klart å føre en bitteliten samtale, eller fordi noen har tatt seg tida til å prøve å fortelle meg noe selv om jeg ser ut som et spørsmålstegn i det de begynner å snakke.

Jeg bor i verdens vakreste land. Jeg sitter på trappa hver kveld og ser på stjernene og nyter den friske kveldslufta i stummende mørke. Jeg har så mange utrolig bra studenter. Jeg har feira jul på en vakker strand, bada i de mest idylliske jungelkulper og sykla til et utall små landsbyer. Innimellom får jeg nye bylivet i Antirabe eller være med på studietur til Ambalavao. Jeg syns jeg er utrolig heldig som får være her. Samtidig har jeg ikke noe sosialt liv utenom jobben. Jeg har det aldri travelt, jeg...

... og sånn fortsetter det. Jeg prøver å se på denne språksituasjonen som en nyttig erfaring som kan øke min forståelse og respekt for andre i samme situasjon.. – og kanskje deres også.. :)

SFM, Lærerskolen i Fandriana

Ettersom jeg har fått ny jobb, og bloggen min står i fare for å få en større lesergruppe en tidligere, lurer jeg på hvordan jeg skal bruke bloggen. Jeg har revidert den litt de siste dagene, og det er bare noen veldig få innlegg fra tidligere som har fått bli igjen.
Jeg vet ikke helt hvem dere er, dere der ute, og hva dere vil vite. Noen er kanskje interessert i jobben og andre er kanskje mer interessert i hvordan jeg har det. Jeg skal prøve å gi dere litt av begge deler uten å bli utleverende i noen av retningene. Det kan bli vanskelig men dere får heller gi tilbakemeldinger hvis dere ikke er fornøyd. Litt ned på høyre side kan man finne lenker til nyheter om Madagaskar. Ellers så kan jeg også anbefale denne siden her. (Klikk på de orange her'ene)

Min tante Bertha gravde i jorda, og hennes Onkel Gert lagde veier i skogen, og er det ikke det vi alle gjør, her vi går i livet? Vi lever våre enkle liv enten her eller der og gjør små, enkle ting som på godt eller vondt setter små spor her i verden. Sånn er det enten du er bonde på det gassiske høyland, diplomat i SørAfrika, fisker i Oslofjorden, eller pedagog i Antananarivo. Tenk om de fleste av våre spor kan være til glede for andre!

Fornying

2010-09-16T09:10:00.000-07:00

Alle må fornye seg i blant, så også denne blogg.. Jeg er tilbake på Madagaskar, og bloggen er til oppussing. Hva som blir igjen gjenstår å se. Men forhåpentligvis så er vi snart tilbake i mer aktiv og freshere form om kun kort tid.

Himmel

2010-03-24T08:08:00.001-07:00

“Det finnes en strofe som alle kan” synger Sigvart Dagsland. Det handler om himmel. Og uansett om vi tror på en himmel eller ikke så drømmer vi vel alle iblant om den perfekte verden?

Jeg er vokst opp blant folk som tror at det virkelig finnes en himmel, og at vi en gang skal komme dit. Og folk som tror på dette bruker gjerne litt tid på å lure på hvordan dette stedet som skal være bedre enn vi kan forestille oss kan være. Min gamle frøken fra barneskolen har etter min mening kommet med den beste himmelløsningen jeg vet om. Hun sa en gang at hun så for seg at i himmelen så var det ikke et skille mellom sommer, vinter, vår og høst. Alle årstidene lå der ved siden av hverandre, så hun for seg, og vi kunne velge å suse ned en super puddersnødekt bakke for så å hoppe (og i hoppet kaste av seg kjeledressen) ut i en deilig sommervarm innsjø. For eksempel. Jeg synes det høres fint ut.

Sommer og vinter.

Fravær av avstand må være en himmelting tenker jeg. Eller sagt på en annen måte, avstand er kipt. Mens jeg i går så på SFM-elevene som øvde på sine “sang og dans nummer” til søndagens skolefest tenkte jeg at i himmelen bør Madagaskar ligge helt inntil Norge. På himmelkartet bør det være så tett mellom Madagaskar og Norge at jeg kan høre SFM-elevenes Kilalaka-rytmer mens jeg drikker en kaffemokka på kafe med Susanne. Det bør være så tett at Linnea kan leke med Toky, og det bør være så tett at de tynne oksene som trekker oksekjerrene kan gresse i hagen vår hjemme. I himmelen børe det være mulig å kjøpe både Gilde ovnsbakt leverpostei og mofogasy i samme butikk.

Mofogasy og tradisjonell gassisk dans.

Hyggelig på på cafe med Jonas. Linnea.

Mens jeg satt der og grublet dypt over himmel, afrikarytmer, cafeliv og skiføre så kom jeg på at i himmelen bør man også kunne veksle mellom å være ung og gammel. Man bør kunne være trebarnsmor den ene dagen og pensjonist den andre dagen. Full av energi og pågangsmot og like etterpå full av erfaring og visdom. Du store himmel det hadde vært flott.

Småepisoder fra Madagaskar:

2009-09-21T01:23:00.000-07:00

Under oss kunne vi se en opplyst rullebane, og i enden av den, et opplyst terminalbygg. Forruten to Air Madagascar fly som stod mørke og stille, var det bare Air France flyet fra Frankrike på flyplassen utenfor Tana denne kvelden. Lukta av tropisk klima, frisk luft og kveld slo imot oss når vi gikk ned trappene og inn for å registreres som ankomne i det nye landet. Madagaskar. Endelig.

Rød jord. Og oppå den, røde mursteinshus. Noen med gress på taket. Noen med blåmalte kanter. Høner. Menn som graver sand opp av elvebunnen. Kvinner som vasker klær. Langs veien kan vi se menn som lager og brenner murstein. Langs elvebreddene ligger klærne til tørk. I ruter og etasjer dyrkes det ris. Det hakkes og plantes. Vi sitter i baksetet av en vassekte firehjulstrekker, av den gode gamle typen. Sjåføren jeg ikke husker navnet på og Hary møtte oss på flyplassen. De hadde skilt med navnene våre på, og etter en natt i Tana kjører de oss nå til Antsirabe. De er de første vi har møtt av våre nye kollegaer, og de gir gode forventninger til fortsettelsen.

Jorids verden. Jeg hadde jo hørt litt om denne skolen. Den norske. Den som ligger på Antsirabe og som har huset og skolet, blant mange andre, misjonærbarna fra Sørumsand. Jeg hadde til og med sett bilder. Men bilder og fortellinger blir lissom aldri helt det samme som virkeligheten, og nå forstår jeg så mye bedre hva hun savner. Tunet med volleyballbane, basketballbane og fortballbane. Det store låvelignende mursteinshuset, skolebygningen og alle de andre husene. Vaktene i porten som sier salama og smiler bredt. Tennisbanen. Solnedgangen. Utsikten. Blomstene. De frodige hekkene. Og så er det alt det andre som ikke er her lenger. For selv om det er hyggelig her nå, så er det nok stille i forhold til hva det en gang var. Men det er helt greit for oss. For utenfor er det liv nok. Utenfor er det Pous-pouser i løpefart, og stillestående pous-poussmenn som spør om en trenger skyss. Det er barn som vil ha penger til mat eller skolebøker. Det er peanøttselgere og andre selgere, og mennesker som er på vei hit eller dit eller et eller annet sted. Syklister, biler, en og annen hund. Høner. Antsirabe er uten den tette trafikken og eksoslukta som preger mange storbyer, men her er det likevel et yrende liv. Vi har vel bare så vidt begynt å finne ut hva denne byen egentlig rommer.

Det var helt mørkt når vi kom til Fandriana på et par dagers sjekk-hvordan-huset-ser-ut-visit. Strømmen var borte i hele byen, og klokka var halv sju. I lyset fra en lommelykt og noen stearinlys satt vi og spilte ligretto og lurte på hvordan verden så ut der ute.
Fandriana er det man gjerne kaller en landsby. Et sted der mange mennesker bor tett, men uten at stedet har fått noe særlig urbant preg av den grunn. SFM, lærerskolen vi skal jobbe på, ligger litt utenfor sentrum og huset vårt, på skolens område, har stor hage og poliklinikken som nærmeste nabo. Om kvelden er det så stille så stille og stjernehimmelen er noe av det flotteste man har sett. Om dagen er det høneklukk, sol og lyden av håndverkerne som pusser opp til de nye studentene det snart skal komme veldig mange av. Stadig får vi besøk av en eller annen gassisk hane som er på tur med høneflokken. Vi har en litt ustelt liten kjøkkenhage og en garasje med litt gjenstående rot og skrot. Det hele ser ut til å være et sted man kan like.

"velkommen til oss"

Markedet på Antsirabe er av det slaget der man kan finne det meste. Vi tok veien via det offentlige pissoaret og kom direkte inn i repareringsavdelingen. Innenfor var det spikre, radioer, brukte hengsler. Nytt og gammelt stod pent utstilt i herlig symbiose. Videre, som på markeder flest, kjøkkenting, piratkopierte filmer, mat, klær. Massevis av delikate grønnsaker, og ikke en av dem var pakket i plast. Flott, flott. Og selgerne? Hyggelige og med humor, slik gassere i sin alminnelighet er. Svært lite aggressiv påprakking og ting man ikke egentlig vil ha. Det hele var en avslappet, noe het, men sjarmerende affære. Vi nøyde oss likevel med å bare kjøpe ingefær og mandariner denne lørdagen.

Hva tenker du på?

2009-05-07T11:55:00.000-07:00

Jeg tenker at hvis jeg en dag skulle bli mentalt syk og måtte tilbringe dagene i et firkantet hus med flatt tak. Da ville jeg ønske at noen plantet et lysegrønt tre utenfor vinduet mitt.

Det tenker jeg på her jeg sitter og ser ut på nettopp et slikt tre. Et lysegrønt, kjærlighetsgrønt tre. Ja for hvem har sagt at rødt skulle har enerett på å være kjærlighetsfargen?

Men tante Bertha blogger da vel ikke?

2009-05-03T08:17:00.000-07:00

Nei hun gjør ikke det min gode tante Bertha. Hun lever ikke lenger. Hun levde, ble en gammel dame, og så døde hun. Og jeg gråt. For hun var en av de bautene som finnes i livene våre når vi fødes som vi tror er like utholdende som eiketrærne, men som likevel viser seg å være sårbare, menneskelige og i stand til å kunne dø. Sånn var det med tante Bertha. Dessuten har hun aldri, så vidt meg bekjent, hatt en datamaskin.

Det er jeg som blogger tante Berthas blogg. Jeg som vokste opp i hagen hennes, mellom de store georginene, potetene og de malte steinene. Jeg tenkte jeg skulle lage en blogg. Men hva skal man kalle en den? Jeg kalte den opp etter tante Bertha. Kanskje fordi jeg tror jeg ligner litt på henne? Eller fordi jeg håper livet fremover blir som hagen hennes? Et bittelite eventyr.

Nå går vi ut.